Den 26. april er nå en internasjonal minnedag - FNs minnedag etter Tsjernobylulykken. Atomulykken for 32 år siden er blant de alvorligste som har vært, og det foregår fortsatt nedbygging og opprydding etter den. Ikke noe sted i verden finnes ennå sikre løsninger for lagring av det farligste, høyaktive og langlivede radioaktive avfallet fra atomkraft- og atomvåpenanlegg. Til dette kreves isolasjon fra naturen i mange hundre tusen år.
Atomkraften kom fra utviklingen av atombomben og virket den gangen som en fantastisk idé; tilgjengelig, billig og ren. Problemene har vist seg etter hvert. For det første har ingen land funnet en endelig løsning for det brukte atombrenselet som må isoleres fra mennesker og natur i flere hundre tusen år. For det andre er ingen atomreaktorer helt sikre, ulykker kan skje og har skjedd. Det er også store problemer med løpende utslipp og annet avfall enn brukt brensel.
Kan Tsjernobyl skje igjen?
26.april 1986 eksploderte en av de fire reaktorene ved Tsjernobyl atomkraftverk i den ukrainske sovjetrepublikken, dagens Ukraina. Utenfor St.Petersburg, enda nærmere Norge, er verdens eldste reaktorer av samme type (RBMK) fortsatt i drift. Ulykker skjer ikke ofte, men det kan skje og det har skjedd. Selv om sannsynligheten for en ulykke er lav – er konsekvensene så store og omfattende. Det gjør risikoen uholdbar. I all bruk av teknologi må man ta høyde for feil og ulykker – i dette tilfellet er konsekvensene så store at man ikke kan ta sjansen på det.
Ingen atomreaktor er helt trygg, men noen er verre enn andre. Særlig er gamle reaktorer som drives på overtid, mer usikre enn nye. Derfor jobber Naturvernforbundet og Natur og Ungdom sammen med russiske og ukrainske miljøvernorganisasjoner, så de eldste og farligste atomreaktorene kan stenges på en forsvarlig måte. Tsjernobyl-type reaktorene utenfor St.Petersburg skal stenges seinere i år, men så langt er det ingen plan for hva som skal gjøres med grafitten i kjernen.
Atomkraft er på ingen måte en ren energikilde. Hele produksjonsprosessen er skitten, fra utvinning og anrikning av uran, via atomkraftverket som har utslipp fra driften og problemer med de ulike avfallstypene. Også mindre hendelser, langt mindre alvorlige enn Tsjernobylulykken, vil kunne gi store helseutfordringer.
Hvor skal vi gjøre av atomavfallet?
Etter flere ti-år med atomkraft er fortsatt ikke avfallsproblemet løst. Ingen land har en endelig løsning for brukt brensel og annet avfall som vil måtte oppbevares på en sikker måte uten å komme i kontakt med mennesker eller annet liv i flere hundre tusen år fremover.
Til og med i Norge har vi skadelig atomavfall som vi ikke har noen løsning for. Ved de aldrende forskningsreaktorene i Halden og på Kjeller ligger det 17 tonn brukt reaktorbrensel. 12 tonn av dette er ustabilt og trenger behandling før langvarig lagring.
Natur og Ungdom, Nei til atomvåpen, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) og Naturvernforbundet, har i mange år vært bekymret for behandlingen av atombrenselet også fra disse norske anleggene.
Fra i år er det endelig bevilget statlige midler til et nytt tilsynsorgan, «Norsk nukleær dekommisjonering (NDD) – statlig organ for avvikling av nasjonale atomanlegg og håndtering av atomavfall». Det er etablert under Nærings- og fiskeridepartementet og lokalisert til Halden. NDD skal utarbeide planer for nedbygging av reaktorene slik at områdene reaktorene står på skal kunne brukes til andre formål.
Å rydde opp i dagens norske atomavfall er beregnet til å koste mellom 12 og 19 milliarder kroner. Beregningen er fra 2016, kilden er kvalitetssikringsanalyse på oppdrag fra Finansdepartementet og Nærings- og Fiskeridepartementet. Tallene gjelder hvis vi rydder opp nå, venter vi blir det dyrere. Det er dyrt, men nødvendig med opprydding.
I Norge plasseres lav- og mellomaktivt atomavfall i Himdalen, som er et kombinert lager og deponi: Det drives som et lager i dag, men kan stenges helt når det er fullt, for å ikke være en byrde for framtidige generasjoner. Men det høyaktive- og langlivete avfallet, deriblant det brukte reaktorbrenselet, byr på mye større utfordringer. Det ligger foreløpig dårlig sikret i Halden og på Kjeller, delvis også i Himdalen, ved anlegg som ikke er bygget for dette. Et sikkert mellomlager har vært foreslått i mange år, blant annet av et offentlig utvalg i 2001 (Bergan-utvalget). Et mellomlager bygges vanligvis for 50-100 år, men atomavfallet må holdes unna mennesker og natur i flere hundre tusen år. Om vi ser 100 000 år tilbake i tid, har Norge vært gjennom to istider. Vi aner ikke hvordan verden ser ut 100 000 år fram i tid.
Hvorfor forsker vi ikke heller på alternativer til atomkraft?
I Norge, et land uten kommersiell atomkraft, er atomkraft den energikilden vi har brukt mest forskningsmidler på. Institutt for energiteknikk (IFE) presenterer Haldenprosjektet som et av verdens største forskningsprogram innen atomsikkerhet, der 20 land samarbeider om sikker drift av atomkraftverk. I tillegg tar Haldenreaktoren kommersielle oppdrag, og tester reaktorbrensel og materialer for atomindustrien.
Forskningsmidlene til atomkraft kunne vært brukt på løsninger som faktisk hadde tatt oss nærmere nullutslippssamfunnet. At ikke forskningsreaktorene er stengt ennå, men fortsatt genererer avfall, er knapt til å tro.
Det haster med trygg lagring av atomavfall, stans i all norsk produksjon av atomavfall og åpenhet om situasjon og planer.
På vegne av Naturvernforbundet, Natur og ungdom, Nei til atomvåpen og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet