«Det som foregår er rettsstridig og i strid med europeiske menneskerettigheter».
Uttalelsen er hentet fra fengselsdirektør Knut Bjarkeid, som ble intervjuet i NRK Brennpunkt-dokumentaren «Fengslet og forlatt» denne uka. Den handler om fengselsfanger med alvorlige sinnslidelser som sitter i isolat i måneder og år uten psykiatrisk behandling. Men den nevnte uttalelsen fra Bjarkeids er faktisk 10 år gammel, fra da ledelsen ved Ila fengsel og forvaringsanstalt ville melde Norge inn for den europeiske torturovervåkingskomiteen. Årsaken den gang var manglende behandling av fanger med alvorlige sinnslidelser, fanger som blir sykere og farligere for hver dag som går på grunn av – som Bjarkeid sier – «en umenneskelig behandling av syke mennesker». NRK Brennpunkts dokumentar viser at på 10 år har det skjedd svært lite. Bjarkeid gjentar sin kritikk. Denne politiske hastesaken i norsk rettsvern er blitt en 30 år lang skamplett.
Bildene vi får se i filmen er vonde. De bakenforliggende prosessene for handlingene og nedverdigelsen som bildene forteller om, er enda vondere. Rettspsykiater Randi Rosenqvist, som arbeider med de sykeste og farligste i samfunnet, slår fast at fem prosent av dem som sitter i fengsel «er så alvorlig syke at de aldri burde vært der, de hører hjemme i psykiatrien». De tyngste tilfellene finner man på landets absolutt mest bortgjemte sted, avdeling G i kjelleren på Ila fengsel. «Fengslet og forlatt» gir urovekkende innblikk i et system som minner om kollaps. Isolasjonen, ensomheten, uvissheten og mangelen på menneskelig kontakt og riktig behandling gjør denne gruppen innsatte bare sykere og farligere. Vi føler sympati ikke minst med de ansatte, som tviler seg fram til omgangsform og behandling. Eneste lyspunkt er en aktiviserende ressursgruppe, en dråpe av lys i et ellers svart hav, selv om fangene det gjelder ikke umiddelbart vekker sympati.
De tilhører alle den gruppen i samfunnet som teller blant de aller farligste. De har selv påført andre ufattelige lidelser, og har ødelagt andre mennesker på livstid. Halvparten av denne gruppen på Ila er seksualovergripere og pedofile barneovergripere. De er drapsmenn og voldsdømte, og de har utviklet alvorlige psykiske vansker som gjør dem uegnet til fengselssoning. De fleste er bevisst glemt av samfunnet, og av sine nærmeste. De er låst inne, og nøkkelen er kastet.
FNs torturkomité kaller praksisen ved Ila tortur, og ber Norge begrense bruken av isolasjon i fengslene. Andre vil si at det er straff som fortjent. Det disse mennene har gjort er garantert noe av grunnen til at man i 30 år har varslet om umenneskelige forhold for de «umenneskelige», uten at politikerne eller folkeopinionen har vist vilje til handlekraft. Tross dokumenter, rapporter og medieoppslag om forholdene blant de farligste og sykeste, snur vi oss vekk i avsky, også over det de har gjort. En mann som har forgrepet seg på 2.000 barn, slik det blir fortalt i «Fengslet og forlatt», vekker ingen sympati. Likevel har denne gruppen krav på et behandlingstilbud. De ansatte og ledelsen viser et engasjement, en tålmodighet og en stadig stigende bekymring for de sykeste fangene, men at politikere fraskriver seg ansvaret for dem samfunnet avskyr, er ingen rettsstat verdig.
Nedbyggingen av psykiatrien i Norge har ført til at et tilbud som besto av 18.000 sengeplasser i 1960, i dag er redusert til 4.000. Debatten har jevnlig rast om mangel på døgnplasser innen psykiatrien, manglende oppfølging i ungdomspsykiatrien og av mennesker med alvorlig psykisk lidelse og tung rusavhengighet. Filmen «Fengslet og forlatt» setter søkelyset på den gruppen man for noen år siden forbant med institusjoner som Reitgjerdet. Ingen vil tilbake dit, til det som ble kalt den største sosialpolitiske skandalen i Norge, etter at lege og sivilarbeider Svein Solberg i 1979 ga ut boken som førte til nedleggelsen. Da het det at Reitgjerdet, landets overregionale sykehus i psykiatri for særlig vanskelige og farlige sinnssyke menn, «ble et sted der tida sto stille». Tida står like stille på avdeling G på Ila.
Nå kan det hende at regjeringen blir nødt til engasjere seg utover å bevilge noen små titalls millioner til blant annet ressursteam og fengselshelsetjenesten. NRKs intervju med to statsråder etter visningen av «fengslet og forlatt» var som å se to fisk på land. Kronikken på NRK Ytring signert de samme statsrådene, helseminister Bent Høie (H) og justisminister Tor Mikkel Wara (Frp), var heller ikke stort mer enn gapende gisp etter luft. Forsikringer om evalueringer og styrking av tiltak ramler som tomgods når varsellampene har fått lyse blodrødt i tre tiår. «Vi har gjort noe – men ikke nok. Derfor skal vi gjøre mer», vil definitivt ikke berolige dem som faktisk engasjerer seg i disse fanges skjebne.
Til uka skal Norge som nasjon høres foran FNs torturkomité i Genève, der underlaget er rapporter fra Sivilombudsmannens uanmeldte besøk på steder der mennesker er fratatt friheten. Rapporten om Ila, som forelå i 2017 som et ledd i Norges tilslutning til FNs torturkonvensjon, er knusende lesning: «Det anses som åpenbart at det er personer ved avdeling G med store psykiske lidelser som har blitt forverret under fengselsoppholdet», het det blant annet.
Det gjelder et fåtall mennesker, stuet inn i små svarte hull helt nederst i det norske hus. Men det er nå en gang marginalene man måles på, også som nasjon. Ordlyden i regjeringens forsvar forut for FNs torturkonvensjon, er neppe beroligende: «Vi har gjort noe – men ikke nok. Derfor skal vi gjøre mer».