Våren er i anmarsj etter en ski-vinter av de sjeldne. Løypene har vært fulle av folk i alle aldre, skisporten har blomstret på alle nivåer, både som del av folkehelsen og økonomisk. Vi som elsker snø og ski har igjen fått troen på at det gir mening å bo i Norge vinterstid.
Dessverre kan ikke slike vintre tas for gitt. Vitenskapelig er det uomtvistelig at vi går mot et varmere, våtere og villere klima og at dette i særlig grad rammer nordområdene. Endringene er for lengst målbare. Arktis smelter. Skisesongen i Nordmarka er snart forkortet med 40 dager. De siste 30 år har vintertemperaturen her økt med 1,2 grader. Dette er også situasjonen for store deler i lavlandet. Om få ti-år vil – om dette fortsetter – snø i lavlandet være en saga blott.
Hvor er så Skiforeningen i klimasaken, Norges Skiforbund, Den Norske Turistforening, næringslivet og alle andre hvis virksomhet uløselig er knyttet til natursnøen?
Det er med undring vi ser at nettopp disse interesser, hvis eksistens nettopp hviler på natursnøen og som representerer så mange av oss, er tause i den klimakamp som foregår og som sterkt engasjerer oss i Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA).
Vi har igjen strømmet ut i løypene, selve grunnfjellet i vår skikultur. Vi har opplevd tidenes mest suksessrike vinter-OL og en ski-påske sørpå vi knapt kan huske. Så hvorfor dette mas om klimaet nå? Dessverre betyr været et enkelt år noe ganske annet enn klima som bedømmes over lange tidsperioder.
Våre ulike ski- og friluftsforeninger har vært toneangivende for nordmenns ønske om å bevare og oppleve naturen med blå extra i baklomma. Hvorfor er ikke disse talsfolk på banen nå når deres berettigelse nærmest forsvinner under skia?
Mange av oss er medlemmer i en eller flere av disse foreninger. Vi mottok nylig årbøker for 2017 fra både Skiforeningen og DNT. Skiforeningen har over 70.000 medlemmer, Skiforbundet over 150.000 og DNT har passert 290.000.
Skiforeningens leder fremhever medlemmenes lojalitet og foreningens robuste økonomi. Hans eneste bekymring er nedgangen i antall deltakere i våre turrenn. Kanskje mange dårlige ski-vintre er noe av forklaringen? Klima er ikke nevnt med et ord. Mangel på natursnø skal ifølge ham kompenseres med kunstsnø. Men få tror at en stripe klimaskadelig kunstsnø her og der kan redde skisporten om vi ser bort fra ski-eliten.
BKA har vært i dialog med Skiforbundet som deler vår bekymring for natursnøens fremtid, men hittil er intet konkret sagt eller gjort utad. Men også her satses det så langt på forskning knyttet til kunstsnøproduksjon, også i varmegrader hvilket jo betyr at skiforbundet ser hva som skjer.
I DNTs årbok for 2017 er noen få linjer fra et medlem om at vi må kutte mer på bil, bolig og biff. Det er alt i DNTs 150 årsjubileum. I årsmeldingen heter at landsmøtet har vedtatt «en strategisk plattform for DNTs engasjement innen klimaspørsmål». Hva som ligger i dette er uklart, men forhåpentlig noe langt mer enn kun tilpasninger til klimaendringene. Og for DNT gjelder det ikke bare snøen som blir borte, men også et våtere og villere klima som vil skade turlivet året rundt.
Det kan neppe være noen tvil om hva denne store medlemsmassen frykter om våre klimaendringer får fortsette. Tiden er over for politisk snakk når våre CO2-utslipp fortsatt øker slik også dette ble tydeliggjort i Aftenpostens kronikk 7. apri om politikkens uærlighet. I respekt for medlemmenes interesser må noe langt mer skje enn snakk om tilpasninger til de endringer vi alle ser.
Vi har et felles ansvar for å begrense klimaendringene og spesielt de organisasjoner som lever av og for vårt vintermiljø. Dette ansvar betinger et tydelig utadrettet engasjement med krav til de politiske myndigheter om tiltak som sikrer Paris-avtalens mål om å holde temperaturøkningen godt under 2 grader. Årets vinter minner om hva som ellers vil gå tapt.
Jeg tror ikke at de som leder an i Ski-Norge er klimafornektere. Men hva hindrer dere fra å komme på banen?
