Sysselsettingsandelen raser nedover for alle aldersgrupper under 55 år. På overflaten ser det ut som dårlig helse er problemet, men spørsmålet er om tallene skjuler et annet og større problem.
Utenforskap er et stort og økende problem, og jo yngre du er, desto større er sjansen for at du faller utenfor. Statistikken viser at de som faller utenfor over tid, har gått fra å klassifiseres som arbeidsledige til å klassifiseres som syke. Som et resultat av dette bruker staten nå over 150 milliarder skattekroner på helseytelser hvert år, men er det rett medisin?
Jeg tviler på at dårlig helse er det reelle problemet. Tallene skjuler en annen sannhet: Mens stadig flere skyves over på helserelaterte ytelser, er et av de reelle hovedproblemene manglende kompetanse. Eller mer presist, mangel på riktig kompetanse.
En av hovedkonklusjonene i Kompetansebehovsutvalgets rapport er at «digitalisering og automatisering endrer kompetansebehovene». Vi trengte kanskje ikke et ekspertutvalg for å skjønne det, men det interessante er hvordan vi reagerer på denne innsikten. Mange føler frykt, men jeg mener vi bør se nye muligheter. For norsk næringsliv betyr det nye markeder, nye forretningsmodeller og nye tjenester, som vil kunne gi oss flere og mer spennende jobber.
Omstillingen krever selvfølgelig at flere må få økt digital kompetanse, men vi må ikke gå i den fellen at alle skal bli teknologer. Mange vil få nye arbeidsoppgaver som krever ny kompetanse. Noen eksempler:
• Endringsvilje og -kompetanse: Medarbeidere må arbeide andre steder i verdikjeden, med andre ting, med andre mennesker og miljøer, i andre bedrifter, i andre bransjer. Samtidig blir det nærmest umulig å planlegge sin egen karriere.
• Sosial og kulturell kompetanse: Viktig når du skal forstå kundens behov – selv før kunden tør å tenke at hun har et behov. For ti år siden fantes det knapt en personlig trener, nå spår ekspertene at det er en yrkesgruppe som nettopp ikke vil forsvinne.
• Innovasjonskompetanse: Medarbeidere blir viktige medskapere og innovatører – de kjenner kunden best. Og dette må trenes. Det vil handle mye mer om anvendelse av teknologien framover – og hvordan skape tjenester i og rundt handel.
Hvordan skal vi klare å omstille store deler av arbeidsstyrken – før de havner utenfor? Utviklingen i norsk næringsliv går raskt, og behovet for kompetanse endres like raskt. Det formelle utdanningssystemet har ikke mulighet til å omstille sine tilbud i samme takt. Den viktigste læringsarenaen er derfor arbeidslivet.
Veldig mange virksomheter er allerede flinke til å «kompetanseheve» sine ansatte. For eksempel har flere av de store aktørene innenfor varehandel omfattende internopplæringsprogrammer. Likevel er det et stort potensial for at enda flere kan bli enda bedre. I april lanseres resultatene fra Balansekunst-prosjektet, som har utviklet en modell og metode for å beskrive kompetanse som bygges opp i arbeidslivet. Poenget er at kompetansen fra én arbeidsplass skal kunne forstås og bli verdsatt også i andre deler av arbeidslivet og i det formelle utdanningssystemet.
Regjeringen har sagt at de vurderer å innføre Kompetansefunn, en ordning som belønner bedriftene for å investere i de ansattes kompetanse. Det er jeg i utgangspunktet positiv til. Men en kolossal utfordring krever mer enn ett svar, og derfor må vi også vurdere andre ordninger. Det viktigste er at ordningene innrettes for å treffe den typisk norske virksomheten. Den er liten, med 10–15 ansatte.
Utenforskap er en av vår tids virkelig store utfordringer. Det reelle problemet er ikke sykdom, men mangel på riktig kompetanse. Da må medisinen være læring, ikke sykepenger.