Debatt

Om umulige valg

Det er en stund siden helsa tillot meg å arbeide, studere eller skrive. Et innlegg på Barnehageopprør 2018 gjorde meg likevel så opprørt at det ble umulig å ikke dele mine tanker.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg skrev denne teksten som svar på et innlegg i den lukkede facebookgruppa barnehageopprør 2018.

Forfatteren kom med et hjertesukk. Vedkommende opplevde at barnehageopprøret virker negativt inn på egen motivasjon, glede og engasjement i jobben. At hun «selv foretar valg som gjør at hverdagen for de hun har ansvar for blant annet rommer trygghet, tillit, tilhørighet og trivsel». Hun oppfordret til at alle innlegg skulle ha innhold som bygger opp under «kvalitativ god pedagogisk praksis». Det ble stilt spørsmål ved om det «som profesjon er lurt å snakke seg lengre ned».

Som om det var mangelen på god pedagogisk praksis, eller pedagogers manglende evne til å ta valg som har utløst dagens bemanningskrise.

Siden jeg selv alltid har tatt valg, stått for en god pedagogisk praksis, vært en varm talsmann for den norske barnehagemodellen og er glødende engasjert i faget mitt, følte jeg at dette trengte et motsvar.

På oppfordring fra aktive krefter i Barnehageopprør 2018 deler jeg det nå med resten av verden:


Om umulige valg:

 

Jeg har tatt valg og foretatt pedagogiske prioriteringer. Mange håpløse valg og prioriteringer over mange år.

Håpløse fordi jeg aldri har hatt nok ressurser å jobbe med. Håpløse fordi jeg har for lite bemanning. Håpløse fordi jeg ikke får en vikar når noen er syke. Håpløse fordi behovene er større enn det jeg kan rekke over. Håpløse fordi mulighetene til å jobbe med det jeg egentlig er utdannet til begrenses kraftig når jeg også skal være logistikksjef, vaktmester, brannslukker, kaospilot, kokk, og renholder på et hus som er kronisk tynt bemannet. At alle avdelinger er fullt bemannet er unntaket, ikke regelen.

Jeg har likevel tatt valgene. Dag etter dag. Uke etter uke. År etter år. Jeg har skapt gode hverdager for de jeg har hatt ansvar for, som blant annet har rommet trygghet, tillit, tilhørighet og trivsel.

Dette har jeg gjort på tross av de eksisterende rammevilkårene, ikke på grunn av dem.

Jeg vet at jeg har hjulpet barn til en bedre start på livsveien. Jeg møter foreldre som kan fortelle meg hvor viktig jeg har vært for akkurat deres barn. Gjerne flere år etter at vi sist så hverandre til sommeravslutning før skolestart. Det varmer og gjør barnehage til noe av det mest meningsfylte jeg kan drive med.

Uheldigvis har det hatt en pris. For det har som regel vært nødvendig å yte mer enn det jeg har. Det går i noen år. Det kan gå lenge. Men før eller senere stopper det. Konsekvensen er at mitt eget barn nå har en langtidssykemeldt forelder som følge av stress, overbelastning, utbrenthet og andre jobbrelaterte faktorer. Til tross for at jeg i utgangspunktet er en psykisk og fysisk sterk person

Jeg har ikke nevnt dette offentlig før men syns det var på tide nå.

Fordi det er få ting som provoserer meg mer enn folk som sier at det bare er å ta valg. Bare å prioritere. Bare å delegere. Bare å være en bedre pedagog.

Delegere til hvem?

Sykemeldt personale? Den som ikke har kommet på jobb ennå? Styrer?

Velge hvem?
Barnet som trenger språkstøtte? Det stille barnet? Det ville barnet? Barnet uten diagnose som må observeres og meldes inn i systemet i håp om at det kan utløse midler til den oppfølgingen det trenger? Det «helt vanlige» barnet som likevel er borte fra foreldrene store deler av dagen og har krav på omsorg, stimulering, pedagogisk tilbud samt å bli sett og hørt?

Prioritere hva?
Samspill med barn? Rydding og renhold av garderober, fellesarealer og toalettfasiliteter? Å strø en isbelagt utelekeplass samt inngangspartier så ingen barn eller foreldre skader seg? Observasjon?  Matlaging, oppvask og kjøkkenrenhold? Foreldrekontakt? Omsorg? Planlagte aktiviteter? Lek? Rapportering? Planarbeid? De allmenpedagogiske behovene til barnet med spesielle behov eller diagnose?

Eller rett og slett liv og helse siden vi er for få voksne på jobb?

Det er umulig, og har du et fnugg av samvittighet og yrkesstolthet prøver du å gjøre det umulige. Dag etter dag. År etter år. Helt til det ikke går lengre, og du finner en annen jobb eller bryter sammen.

Jeg syns det er fint at det finnes barnehagefolk med andre og mer positive erfaringer enn meg Så godt for dere og barna dere tar dere av. Det er likevel et faktum at de fleste barnehager i landet er underbemannet, at hverdagen er tøff og at vi har for mange kvalifiserte pedagoger som faller ut av bransjen av disse grunnene. Enten som følge av jobbskifte eller arbeidsrelatert sykdom.

Det er også et faktum at mange barn i norske barnehager har en dårligere hverdag og et dårligere tilbud enn de burde hatt, og at bemanningskrisa gjør driften #uforsvarlig mange steder.


Å adressere disse problemene er ikke å snakke ned den norske barnehagemodellen, egen profesjon, engasjementet for barna eller kjærligheten til barnehagefaget. Det er engasjementet for barna og faget som gjør at vi nå endelig bryter taushetskulturen som har holdt en klam hånd over barnehagen så lenge jeg har kjent den og sier at nok er nok. For barnas skyld. For profesjonens skyld. For samfunnets skyld og for vår skyld. Mange av oss kunne nemlig tenke oss å fortsette som pedagoger til vi når pensjonsalderen da vi har mye kunnskap, kjærlighet og et brennende engasjement for yrket.

Om mindretallet som er fornøyd med dagens bemanning ikke ønsker å engasjere seg i barnehageopprøret er det selvfølgelig ok. Vi velger alle våre kamper. Men i anstendighetens navn vil jeg oppfordre til å ikke snakke ned barnehageopprøret, i solidaritet med barn og voksne som lider under bemanningskrise og uforsvarlige forhold. Og om dere velger å solidarisere dere med oss vil det vise et langt større engasjement for eget fag og egen bransje enn å hevde at vårt engasjement går ut over deres.

Det var ikke lett å skrive dette. Det var ikke lett å dele det under fullt navn. Men vi kan ikke sitte stille i båten lengre nå. Det gjelder ungene våre og framtida.

 

Mer fra: Debatt