Det faller hennes tungt for brystet at Høyre og FrP ønsker å innføre et alternativt system for valg av hjemmetjenesteleverandør enn det som er dagens praksis. Greit at vi er uenig om sak, men hun er uredelig når hun påstår at vi vil privatisere tjenestene og at vi vil tvinge de eldre til å velge privat leverandør.
For det første er det er ikke vedtatt privatisering. Hjemmetjenester er universelle ordninger som betyr at for mottaker av tjenesten er prisen den samme enten det er kommunen eller en privat leverandør som leverer. Systemet er slik i dag at hvis man ikke velger leverandør får man automatisk bydelens egne tjenester. Forslaget er at vi vil at de eldre tildeles private aktører om disse er like gode, eller bedre, men brukeren har selvfølgelig fortsatt rett til å velge kommunalt.
Eldrebyråden bruker skremselsretorikk, med bruk av ord som «stoppeklokker, outsourcing og privatisering». Men byråden nevner ikke at i dag under byrådet så har de eldre i Oslo i gjennomsnitt besøk av hele 15 forskjellige hjemmehjelper i løpet av en måned, og at Oslo kommune gir halvparten så få timer med hjemmetjenester til eldre med et omfattede bistandsbehov som sammenlingbare storkommuner.
Byråden sier at hun vil ta tilbake kontrollen over eldreomsorgen, den har hun og har hatt i snart 3 år, men har ikke gjort noe for å legge til rette for ideelle aktører i hjemmetjenestene som hun snakker varmt om. Med introduksjon av aktivitets-halvtimen for de eldre, vil byråden holde flere tilbydere av god eldreosmorg unna dette tilbudet til de eldre, blant annet i Nordstrand og Frogner bydel. Det vil bare føre til at de eldre må forholde seg til enda flere hjelpere.
Hun avslutter med et spørsmål; Skal vi gi byens eldre en best mulig eller en billigst mulig eldreomsorg? Svaret på det er at hennes retoriske sluttpoeng har en retorisk bris. Best mulig eller billigst mulig, det er ikke en naturlig motsetning. Vi ser mange eksempler på at bedre ledelse og organisering kan gi både rimeligere drift og bedre kvalitet.