Det startet med et ønske om mer tid sammen med barna mine, men nå begynner det å føles mer som en protest mot den nye bemanningsnormen.
Planen var egentlig å begynne å jobbe igjen til høsten, når jeg er ferdig i fødselspermisjon, og barna på da 1 og 2 år skulle begynne i barnehage sammen.
Sånn blir det ikke.
Jeg har jobbet som tilkallingsvikar i forskjellige barnehager siden jeg var 18, og jeg brenner virkelig for å jobbe med barn og unge.
Nå er jeg 24, har hverken fagutdannelse eller fullført videregående, men jeg har likevel opplevd å måtte ta lederansvar for en hel avdeling på min første arbeidsdag.
Selv om jeg «bare» har vært vikar, har jeg likevel kjent på et umenneskelig press på jobb som har fått meg til å gå på do i noen minutter bare for å gråte av utmattelse.
Jeg husker jeg ble sjokkert da jeg på min første dag på ny småbarnsavdeling ble spurt om jeg skifter bæsjebleier, fordi den forrige vikaren ikke ville gjøre det.
Eller da en annen tilkallingsvikar fortalte meg at hun egentlig ikke hadde lyst til å jobbe der, men ikke hadde samvittighet til å si nei.
Hjertet mitt ble knust da ei jente kom løpende lykkelig inn i barnehagen med ny sekk og gleden i øynene hennes brast da jeg måtte fortelle at turdagen var avlyst pga. sykdom denne uka også.
Så ble jeg redd da jeg plutselig sto alene på ny avdeling sammen med 18 barn jeg ikke kunne navnene på, og det var slåssing, gråting og neseblod tre ulike steder på en gang.
For ikke å snakke om hvor flau jeg ble da jeg plutselig måtte ha senvakt, og jeg ikke kunne forklare far hvor det blåmerket i panna kom fra, eller svare på om sønnen hadde prøvd å smake på noe annet enn gulost i lunsjen i dag.
Det er noe alvorlig galt når barnehagene er så desperate etter mer arbeidskraft at de må la nye vikarer begynne å jobbe før de engang har fått godkjent søknaden om politiattest.
Eller når vikaren må ta over rollen som pedagogisk leder på avdelingen på en av sine første arbeidsdager i ny barnehage.
Så er det noe riv ruskende galt når barnehagen er i så stor underbemanningskrise at de er nødt til å bruke vikarer som ikke vil skifte bleier eller i det hele tatt jobbe med barn.
En så #uforsvarlig og uforutsigbar hverdag kommer jeg ikke til å tillate for mine egne barn. De skal ikke behøve å oppleve så mye usikkerhet, skuffelse og lite tilsyn, eller føle seg tilsidesatt av de voksne fordi det alltid er noen andre barn som trenger dem mer.
Jeg kommer ikke til å betale for en tjeneste som ikke fungerer eller holder det den lover. Mine barn skal føle seg trygge, sett, hørt og verdifulle, og derfor akter jeg å boikotte barnehagen så lenge bemanningssituasjonen er som i dag.
For hadde jeg vært barnehageforelder, da hadde det blitt månelyst!
Vi er mange som lenge har sittet på gjerdet, og tenkt at det eneste alternativet er å holde barna våre hjemme. Det finnes likevel en annen utvei: En barnehagerevolusjon!
Nå må vi foreldre som har barna våre hjemme også stå opp for barnehagebarna! Kanskje kommer det en dag hvor vi er nødt til å sende våre egne barn i barnehage, og mest sannsynlig skal også våre fremtidige barnebarn og oldebarn gå i barnehage.
La oss danne en egen gruppe og vise at også vi støtter barnehageansatte og barnehageforeldre i kampen om en bedre bemanningsnorm.
Meld dere inn i Facebook-gruppa «Barnehageboikotterne 2018», hvor vi sammen kan finne ut hvordan vi skal bidra til å påvirke politikerne i riktig retning.
Nå er det nok, og nå må de som sitter med makta våkne opp og begynne å ta gode valg for barna våre.
Gi pedagogene de ressursene og mulighetene de trenger for å lage gode barnehager som oppfyller målene i rammeplanen. Trygge barnehager der nestekjærlighet, nærhet og anerkjennelse står i fokus. Barnehager som ledes med hjertet og ikke med pengesekker og excel-ark. Vi vil ha barnehager som er rustet til å forvalte det aller kjæreste vi har, og som gir barna meningsfulle dager i deres mest sårbare fase i livet.
Først da kan jeg levere barna mine i barnehagen med god samvittighet.
HER kan du lese historier fra «Barnehageopprøret».
