Debatt

Å ikke snakke om klasse taper (nesten) alle på

I dag vokser forskjellene i rikdom og makt i Norge, og den vokser hurtig.

KLASSE: Å utjevne forskjellene mellom dem som har mye og dem som har lite er et av historiens største politiske prosjekt, skriver Andreas Sjalg Unneland. Bildet er fra Grorud jernvarefabrikk i 1947. Fra bildeteksten: Dårlig belysning og lite verneutstyr preger lokalene. FOTO: NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En gang var statens viktigste oppgave å utjevne de sosiale forskjellene og skape et samfunn der alle hadde like muligheter. I dag snakker vi lite om sosiale forskjeller og enda mindre om klasse.

Vi lever i et av de landene med minst økonomiske forskjeller mellom folk. Det har ikke alltid vært sånn og mye tyder på at det ikke vil være slik lenger. I dag vokser forskjellene i rikdom og makt i Norge og den vokser hurtig. Med dagens tempo har vi like store klasseforskjeller som Frankrike i 2030, det betyr et vesentlig annet samfunn enn vi har i dag.

Det er en interessekonflikt

Den politiske venstre-høyre-aksen vi bruker når vi diskuterer det politiske landskapet i Norge og verden for øvrig bygger på en underbyggende analyse om en interessekonflikt. Det er et grunnleggende motsetningsforhold mellom dem som har kapital i et samfunn, og dem som må selge arbeidskraften sin for å leve et godt liv. Denne forskjellen ser vi i lønnsoppgjørene der NHO og LO møtes i en kamp om hvordan man skal fordele verdien av det eierne har rett til og hvor mye av den andelen dem som arbeider skal få.

Tall fra Teknisk beregningsutvalg viser at arbeidere i privatsektor får en stadig mindre andel av inntektene i privat sektor. Inntektene har falt fra 85 % på 80-tallet til litt over 73 % i 2017. Når arbeiderne får mindre er det fordi eieren får tilsvarende mer. Denne utviklingen viser at kapitalklassen i Norge i lang tid har vært grådige og tatt en stadig større del av de verdiene arbeiderne skaper.

Den skandinaviske modellen eller det sosialdemokratiske prosjektet har handlet om å utjevne forskjellene som oppstår av et slikt system. Dette handler ikke bare om å fordele verdiene som skapes, men også om demokrati. En økonomisk omfordeling handler om å hindre at makt og rikdom samles på noen få hender. For å få dette til kreves sterke mekanismer. I Skandinavia har vi brukt et progressivt skattesystem, kollektive lønnsforhandlinger ledet av fagforeninger og utbygget en velferdsstat.

Hvorfor snakker vi ikke lenger om klasse?

Martin Kolberg sa i fjor i et lengre intervju til Dagsavisen «Det vil alltid være en klassekamp. Mange skjønner ikke det, men det er sånn». Spørsmålet blir da hvorfor folk ikke skjønner det lenger?

Det kan skrives avhandlinger om hvorfor klasse snakkes mindre om i den offentlige debatten og det finnes ikke enkle svar. Likevel er det noen grunner som fremstår som klare.

Det første er at sterke interesser tjener på at vi ikke snakker om klasse. Eierne av bedrifter som ønsker en stadig større andel av overskuddet er tjent med at arbeiderne ikke føler seg som en gruppe med egne interesser som står i motsetning til sjefen. Arbeidet med fellesskap blant arbeidere og en felles identitet har vært en del av fagbevegelsens viktigste oppgaver. Uten dette fellesskapet og solidariteten ville fagbevegelsen vært vesentlig svakere.

Det andre kan vi omtale som «det myke arbeidslivet». I Norge ser vi på arbeidsgiver ofte som en sympatisk person som er opptatt av sine arbeidere. Selv om dette ikke alltid er tilfellet så er utgangspunktet positivt. Samtidig så legger det skjul på hvilke konfliktlinjer som er mellom dem som eier arbeidet og dem som arbeider. Problemet med den sympatiske sjefen er at maktstrukturene ikke er endret. Lønnsforhandlinger og andre innspill fra arbeideren avhenger av sjefens lynne og det er vanskeligere å stille tydelige og strenge krav mot den «snille sjefen».

Vi lever i en forbrukskultur der vi gjennom populærkulturen blir fortalt at lykke er å forbruke varer. Vi møter flere tusen reklameinntrykk hver dag og det er med på å fortelle at nå må du kjøpe og det fort. I et slikt samfunn er vi mest tjent med å se på varer og produkter i samfunnet som en forbruker og ikke tenke på produsentene. Dette gjør at vi distanserer oss fra de menneskene som står bak produktene. Før var klassesolidaritet en viktig verdi, denne ser vi blir stadig mindre tilstedeværende.

Videre har vi tankegangen om at vi lever i verdens rikeste land og dersom du mislykkes er det kun din feil. «Du kan bli hva du vil» blir du fortalt fra du er liten. Dette er dessverre ikke sant. Over to tredjedeler av Norges hundre rikeste har arvet formuen sin. Det er en sosial mobilitet i dagens system, men den blir stadig mindre og den utviklingen forsterkes av at mekanismer som arveavgift og formueskatt er fjernet eller svekket.

Et av historiens største politiske prosjekt

Å utjevne forskjellene mellom dem som har mye og dem som har lite er et av historiens største politiske prosjekt. Dette prosjektet tar utgangspunkt i en konfliktlinje. Dette er en konfliktlinje vi ikke kan glemme og la være å snakke om. Det er ikke vanlige folk som tjener på at vi slutter å snakke om klasse.

Når vi utjevner økonomiske forskjeller skaper vi grobunn for økonomisk vekst, men ikke minst et mer rettferdig samfunn og bedrer livet for folk flest. Sosiale og økonomiske forskjeller er ingen naturtilstand og er stadig i endring. Dersom vi skal fordele godene i samfunnet krever det politisk kamp. For å drive denne kampen trenger vi en forståelse av konfliktlinjer og at vi igjen diskuterer klasse.