Debatt

Solbergs konstitusjonelle drama

Statsministeren har selv skapt et konstitusjonelt kaos i Listhaug-saken.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Justisminister Sylvi Listhaug trakk seg fra regjeringen den 20 mars etter massiv kritikk, og etter at det ble klart at det ville bli flertall for mistillit mot henne i Stortinget. Kristelig Folkeparti ble tungen på vektskåla for denne mistilliten som handlet om hennes utsagn om Arbeiderpartiet. Hun hadde tidligere skrevet på facebook at Ap «foretrakk terroristers rettssikkerhet framfor rikets sikkerhet». Det skjedde etter en flertallsbeslutning fra opposisjonen fattet i Stortinget om statsborgerskap og rettsbehandling. Hennes utsagn ble knyttet til Utøya-tragedien som nettopp rammet Ap og dets ungdomsparti AUF.

Facebook-hat:Hvis en spade er en spade, er ikke en som liker og deler Facebook-innlegg som bygger på rasisme en rasist?

Listhaug er borte fra regjeringen, men Solberg-regjeringen overlevde og fortsetter. Det er i virkeligheten et konstitusjonelt drama vi har vært vitne til. Erna Solberg har ikke skjønt at Listhaug har vært drevet av sitt eget prosjekt, fullstendig ute av stand til å moderere seg. Det ble opprør i Stortinget, i Ap og i folket, med krav om unnskyld fra Listhaugs side.

Det er en konstitusjonell forskjell på Norge og Sverige når det gjelder spørsmålet om kabinettspørsmål fra regjeringens side. I Norge kan det rettes mistillit fra Stortinget til den enkelte minister og resten av regjeringen kan fortsette, mens i Sverige er den samlede regjeringen nødt til å trekke seg i et slikt tilfelle ifølge deres Konstitusjon.

Det betyr at i Norge står den enkelte minister i en regjeringen frier i forhold til standpunkt og uttalelser i Norge enn i Sverige. I Sverige hviler det et større kollektiv ansvar på ministeren enn i Norge. Den norske konstitusjonelle orden har Sylvi Listhaug til de grader benyttet seg av i sine ulike ministerposisjonene hun har hatt med sine standpunkter og språklige provokasjoner. Hun har vært i fri flyt fra regjeringskollektivet og kalt det ytringsfrihet. Senest altså som justisminister med beskyldningen mot Arbeiderpartiet for å beskytte terrorister framfor landets sikkerhet. I sin avskjedstale gjentok hun at opposisjonen truet hennes ytringsfrihet, og at hun nå går tilbake som representant for Fremskrittspartiet i Stortinget hvor hun kan og vil bruke sin frihet til å mene noe om innvandring. Her vil og kan hun fortsette sitt prosjekt.

Solberg: Tar avstand fra Støre-angrep

Det har derfor ikke kommet noen overbevisende unnskyldning overfor Stortinget fra Listhaug. Ikke før en svært betinget beklagelse kom i forrige uke som gjorde saken bare enda mer tilspisset. Ikke noe opposisjonsparti ble overbevist av hennes beklagelse. Mistillit truet. Statsminister Erna Solberg fikk et ledelsesproblem med sin ustyrlige justisminister. Det fikk også KrF og Knut Arild Hareide hvis Solberg valgte den svenske modellen med kollektiv regjeringsansvar og avgang i kjølvannet av saken. Men hun trengte altså ikke gjøre det i en norsk setting.

I valgkampen i fjor framhevet KrF fortsatt sin sentrumsposisjon. I valget mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, foretrakk de Solberg. Men Landsmøtet vedtok at de ikke ville i regjering med Frp. KrF gjorde et elendig valg, og de endte i opposisjon og i en vakuumposisjon.  Med trussel om regjeringsavgang som følge av støtte til mistillit prøvde Hareide seg med en egen vri. Han ba ikke Listhaug komme med en unnskyldning. Han pekte på at lovforslaget om å endre statsborgerskapsloven og som Listhaug hadde kommentert så utilbørlig på Facebook ligger under høyres kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Derfor ville han at Sanner skulle beklage den skammelig uryddigheten Listhaug hadde skapt med klar relasjon til Utøya- massakren.

Det sved at KrF utpekte høyrestasråden som den som skulle komme med en unnskyldning i Stortinget og ikke justisminister Listhaug selv. For dette var en indirekte støtte til Arbeiderpartiet og en avstandstaken fra Høyres samarbeid med FrP. Det var en oppfølging av KrFs politiske linje overfor FrP. I stedet ble det statsministeren selv som kom med en ydmykende unnskyld – på vegne av regjeringen. Hun valgte den svenske konstitusjonelle modellen. Hun trosset KrF.

Det ble partiet Rødt som fremmet mistillitsforslaget i Storting mot justisministeren. Opposisjonspartiene sluttet seg til, bare Kristelig Folkeparti ble stående i sparagat med usikre spillekort. Men det endte med at KrFs landsstyre anbefalte sin stortingsgruppe å støtte mistillitsforslaget. I tråd med den norske modellen ved mistillit burde bare Listhaug bli rammet, var KrFs formelle standpunkt og deres politiske balansegang dermed uendret. Men. I stedet for å opptre som en god konstitusjonell leder valgte Erna Solberg å unnskylde Listhaugs utsagn på vegne av regjeringen for å presse KrF. Det betydde som politisk realitet regjeringsavgang hvis det ble mistillit til Listhaug.

Dette er saken: Slik skapte Listhaug krise

Mistillit til justisministeren ville bety mistillit til regjeringen, og følgelig dens avgang. Stilt overfor dette dilemmaet ble Hareide og KrF ilagt en tilsynelatende tvangstrøye. Felle den borgerlige regjeringen og bli med venstresiden ledet av AP, eller bite i seg sin egentlig lange og aktualiserte bitterhet mot FrP og særlig Sylvi Listhaug. De fleste norske kommentatorene mente at til slutt ville KrF bøye av og redde regjeringen.  Tirsdag den 20. mars ble den gorgiske knuten hugget over. Det ble ikke Erna Solberg som løste knutten men Listhaug selv med sin avgang.

Statsminister Solberg trodde hun var smart med KrF i bånd, men viste seg som en dårlig leder av et regjeringskollektiv, og fikk derfor skapt et konstitusjonelt kaos uten ende ved at hun gjorde avvik fra den norske konstitusjonelle modellen.