Forslaget om å skifte navn til Equinor serveres i en pressemelding med en forklaring om at navnet Equinor «kombinerer ’equi’, utgangspunktet for ord som ’equal’, ’equality’ og ’equilibrium’ – likhet, likeverd, likevekt og balanse, og ’nor’ som signaliserer et selskap som er stolt av sin norske opprinnelse». Ærlig talt, vi håper prisen selskapet har betalt for dette jåleriet ikke er veldig høy.
Hvis styret virkelig er opptatt av å signalisere et selskap som «er stolt av sin norske opprinnelse» kan de beholde Statoil som navn. Dette navnet sier noe om hva selskapet er. Hva det holder på med. Ikke minst hvor det kommer fra, og hvem som eier det. Det bærer med seg en historie om Norge. Det er respektløst overfor denne historien å ta den ut med et pennestrøk.
Ordet Equinor sier ingenting. Det forteller mest om et styre som har mistet bakkekontakt. Det er åpenbart hva dette handler om: Det er en finte fra et styre som vil vekk fra ord som «stat» og «olje». At en privatiseringsivrig regjering bejubler dette, overrasker oss ikke.
Men er ikke dette et signal om et skifte? Mot et Statoil der ikke alt skal handle om olje? Nei, et navneskifte endrer ikke noe som helst. Troen på at det ligger en signaleffekt i dette som peker ut en ny vei for Statoil er en avsporing, eller i beste fall voldsomt overdrevet. Dette er kosmetikk. Det er ingen tvil om behovet for omstilling, men det kommer ikke med dette navneskiftet, det kommer med nødvendige politiske grep.
Vi ser ingen gode grunner til at Statoil skal skifte navn, aller minst til noe så intetsigende som Equinor. Selskapet har et merkenavn som i tillegg til at det altså sier noe om hvem det er og hvor det kommer fra, er godt innarbeidet. Konsernsjef Eldar Sætre opplyste i går om at et slikt navneskifte vil koste mellom 230 og 250 millioner kroner. Det er en høy pris for et overfladisk inngrep.
