Mens facebookfeeden min fylles opp av dagens raseri mot Sylvi Listhaug, krav om synlig Erna-raseri mot Sylvi Listhaug og raseri mot raseriet mot Sylvi, passerer langt viktigere politiske spørsmål under den rasende offentlighetens radar. Med sosiale medier som motor og oppbrakt moralsk harme som drivstoff, beveger den politiske debatten seg ned i ei grøft som venstresida, og kanskje særlig Arbeiderpartiet, kan komme til å slite hardt med å noensinne kom opp fra.
Det er ikke det at Sylvi Listhaugs facebookoppdateringer er innafor folkeskikken eller det akseptable. Og det er heller ikke at Jan Tore Sanners utsagn om at 22. juli er et «kort» Arbeiderpartiet velger å trekke ikke er verdt å reagere på. Men det er det at det reelt sett bare er ord. Ord i en flom av ord, karakteristikker og retorikk som gjentar de samme debattene, de samme posisjonene og den samme moralske harmen. Og det er ikke det at ord ikke er viktige. At retorikk ikke har virkning. Alle som noensinne var innom en fotballgarderobe på åttitallet, veit at måten ordet «homo» blei brukt på, var med å forme ideen om hva det var å være homofil, og gjøre det jævlig vanskelig å stå fram. Ord betyr noe. Følelser betyr noe. Men ord og følelser er ikke alt. Ord og følelsene ordene kan skape, er kanskje kjerna i den politiske retorikken, men det er ikke kjerna i politikken. Og i det lange løpet er det politikken som skaper vilkårene for de livene vi skal leve, ikke retorikken.
Det viktigste som skjer på det norske Stortinget er ikke knytta til om Erna vil beklage til Arbeiderpartiet på vegne av Sylvi Listhaug. Ikke om Sylvi Listhaug vil beklage til Knut Arild Hareide heller. Det er ikke engang hvilken vei Trond Giske får lov til å gå i etterkant av metoo. De viktige spørsmålene knytter seg til prioriteringer i statsbudsjettet, til offentlige pensjoner og sosial dumping, blant mye annet. Og antakeligvis, i 2019, om regjeringen med støtte fra Arbeiderpartiet får gjennomslag for å knytte Norge til den Europeiske energiunionen, Acer.
Acer er viktig av to grunner. Det åpenbare er at det som så mange andre EU-relaterte spørsmål dreier seg om å gi fra seg makt over et politikkområde. I dette tilfellet infrastrukturen for energi, og i forlengelsen av det, med stor sannsynlighet, disponeringen av energien fra de norske vannkraftressursene. I ei tid hvor alle snakker om den økonomien og den energien som skal komme etter oljealderen, er den norske vannkrafta sammen med fisken, vår aller viktigste kapital. Den har gitt oss en produktiv, konkurransedyktig og innovativ industri i over hundre år. Den har gitt oss stabil og god tilgang på elektrisitet og relativt lave strømregninger i de altfor dyre bopelene våre. Arbeiderpartiet har stilt en lang rekke krav til hva som skal til for at de skal støtte regjeringa i Acer tilslutningen. Kravene ser på papiret utmerka ut, og er åpenbart utarbeida for å overbevise grunnplanet i eget parti og fagbevegelsen om at de, Arbeiderpartiet og grunnplanet, er på samme lag i kampen for demokratisk og nasjonal råderett over ressursene. Problemet er at den eneste effekten kravene vil ha, er nettopp som debatten om Listhaug, retorisk.
Om Norge slutter seg til Acer og EUs tredje energipakke, betyr det som med all annen tilslutning til denne type avtaler, at det til sjuende og sist er EU, og ikke det norske Stortinget eller Arbeiderpartiet som vil avgjøre hvordan avtalen skal tolkes og hvilken makt den skal ha. Da vi i Norge i 1993 slutta oss til EØS-avtalen, bedyra tilhengerne at avtalen ikke ville få noen innvirkning på norsk arbeidsliv, tariffavtaler eller det norske stortingets makt. 25 år etter er det ingenting som har hatt større negativ innvirkning på arbeidsfolk sine rettigheter i Norge enn nettopp EØS-avtalen og alle de forordningene og kravene til fri konkurranse som har fulgt av den. Finanskrisa, IT-bobla og oljekrisa blir som krusninger på vannet sammenligna med situasjonen for norske håndverkere og fagarbeidere i byggebransjen som prøver å opprettholde et organisert arbeidsliv og en yrkesstolthet. Og det bringer meg til den andre grunnen til at Acer er så viktig. Arbeiderpartiledelsens tilslutning til avtalen akkompagneres av en serie kommentatorer og eksperter med bostedsadresse rundt Oslofjorden som alle sier og skriver det samme. Det kan virke som de som er aller mest aktive i kampen om Listhaugs retorikk, i debatten i rundt metoo og alt annet som vekker harme på Facebook, er aller minst opptatt av Acer. At over hundre ordførere, x antall fagforbund og aktivister i hele landet prøver å stoppe prosessen, forklares med kunnskapsløshet, redsel og egoisme. Det er vanskelig å tolke det som skrives som noe annet enn at folk flest, i alle fall utafor Oslo, er for dumme til å vite sitt eget beste. Det er ingen som sier det rett ut, men siden folk som oftest ikke er så dumme, er det sånn det oppfattes. Og dermed graves grøfta mellom de styrende og de styrte enda djupere.
Arbeiderpartiet kommer ikke til å vinne tilbake sine velgere gjennom å rase over facebookfeeden til politiske motstandere, eller lage nye rutiner for varsling om seksuell trakassering i partiet. De kunne gjort det med å konfrontere Høyre og Frp i kampen om Acer. Dessverre virker det som retorikken er viktigere enn politikken.