I går hadde den ordinær kinopremiere. Det er en film det er umulig å være uberørt av. Dagsavisen ga filmen terningkast seks. Skildringen av skytingen på Utøya er brutal, og kan gi dem som ikke er direkte berørt et visst innblikk i grusomhetene som har fått livsvarige konsekvenser for mange.
Det er fullstendig nødvendig at vi får en slik oppvekker. For mens 22. juli 2011 ble stadig mer fjernt i tid, ble oppmerksomheten mot ofre, pårørende og etterlatte mindre.
Den nasjonale støttegruppa etter 22. juli har gjort en viktig jobb i å minne samfunnet på hvilke traumer terrorangrepet har skapt. De har vært nødt til å ta ordet om dette mange ganger, og påminnelsene har også kommet fra andre hold. I 2012 advarte Helsedirektoratet om at oppfølgingen av de overlevende, pårørende og etterlatte hadde sviktet. I 2014 ba opposisjonen om at helseminister Bent Høie (H) redegjorde for oppfølgingen for Stortinget, etter at Støttegruppa slo alarm.
I fjor kom rapporten som slo fast at behandlingstilbudet til Utøya-overlevende forsvant for fort. Den avslørte store forskjeller i tilbudet omkring i landet. Fordi reaksjonene etter traumatiske opplevelser ikke nødvendigvis synes og oppleves med en gang, er anbefalingen fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) at hjelpetilbud må være tilgjengelig i minst tre år etter en traumatisk hendelse. Ifølge NKVTS, som har intervjuet flere hundre Utøya-overlevende, var hjelpen generelt god i starten, men den sviktet etter kort tid. De som trengte hjelp etter ett til to år endte i helsekø.
Vi kan ikke være bekjent av et slikt svik mot 22. juli-ofrene. Håpet må være at «Utøya 22. juli» kan virke som oppvekker. Denne må resultere i en langt sterkere innsats for å gi både dem og deres pårørende og etterlatte den oppfølgingen de trenger.