Sist uke ble vi som bor i Ålesund rystet av nyheten om at en gutt var knivstukket og drept i rusmiljøet i byen. Dette skjedde på åpen gate en mandags ettermiddag utenfor et hotell i byen.
Et tidligere knivoffer fortalte om sitt møte med drapsmannen i Sunnmørsposten torsdag 1. mars som endte med et basketak og knivstikking. Drapsmannen mistet kontrollen i handlingsøyeblikket, noe som kan tyde på manglende impulskontroll. Dette knivofferet er sterkt kritisk til at samfunnet ikke tilbyr mer hjelp til personer med rus- og psykiatriske problemer. Videre mente knivofferet man må bli flinkere til å se helheten i utfordringene til de som har dobbeltdiagnoser knyttet til rus og psykiatri. En dobbeltdiagnose er forbeholdt mennesker med vedvarende rusavhengighet i kombinasjon med en alvorlig psykisk lidelse. Noen vil få en alvorlig psykisk ledelse som følge av sin rusavhengighet. Andre mennesker kan også lide av en utviklingshemming som kan være en tilstand av forsinket eller mangelfull utvikling av kognitive, språklige, motoriske og sosiale evner og funksjonsnivå.
Mange av dem har droppet ut av skolen. Disse har ofte vært innom mange institusjoner som fengsel, ulike behandlingssentre, jobbtrening etc. Likevel så er sjansen stor for at vedkommende gjentar sine kriminelle handlinger.
Disse har vært kasteballer for instans til instans helt siden de gikk på ungdomsskolen. Noen av dem sluttet på videregående skole, ofte på grunn av at undervisningen ikke var tilrettelagt i forhold til den enkeltes diagnose. Svært ofte blir flere slike elever med ulik utrustning og utfordringer satt sammen i ei gruppe med forholdsvis begrensede lærerressurser. Denne framgangsmåten blir nyttet på grunn av en knapp tilgang på ressurser. Dette fører til at flere opplever manglende mestring i skolearbeidet. Motivasjonen til elevene blir redusert og lærerne sliter med å få gode relasjoner til disse elevene. Resultatet blir at disse elevene dropper ut av skolen. Noen av disse søker mestring på andre arenaer og havner ofte på skråplanet hvor rus blir en del av hverdagen.
Rusavhengigheten fører til at du må begå kriminelle handlinger for å finansiere sitt forbruk, og da er sjansen stor for at de blir tatt av politiet. Pårørende til barn over 16 år vil på grunn av taushetsplikten ikke få tilgang til viktig informasjon fra politiet, som om at deres barn er tatt med dop eller er på vei inn i et rusmiljø. Flere som havner i fengsel opplever at det er mulighet for å dope seg også der og man blir sosialisert inn i et miljø med likesinnende kriminelle. Dessuten kan fengselsoppholdet være en opplæringsarena der man lærer å utføre ny kriminalitet.
Mange rusavhengige havner idag på ulike behandlingsinstitusjoner. Mange av disse har god kvalitet, men utfordringen kommer når vedkommende skal ut institusjonen og stå på egne bein. For noen blir russuget for stort og man faller tilbake til sitt tidligere liv med rusmidler. Dette vil føre til nye behandlingsopphold.
NAV tilbyr jobbtrening til mange av disse menneskene. De får prøve seg på en arbeidsplass med støtte fra NAV. Målet for disse menneskene er å få fast arbeid, men det viser seg at dette blir spesielt vanskelig for disse menneskene. De gir ofte opp og da blir løsningen for noen å finne ulovlige veier til lettjente penger. Bjørn Hvinden er forsker ved Nova på Høgskolen i Oslo og Akershus. Han har funnet ut at mange med funsjonsnedsettelser føler at de møter veggen og ikke får vist hva de duger til. Dette påvirker både selvtillit og selvfølelsen til den enkelte.
Hvinden etterlyser en arbeidslivsdugnad for at disse menneskene skal få seg et arbeid. Han mener at arbeidsgiverorganisasjonene bør stimulere sine medlemmer til å gi disse personene arbeid, gi dem lengre kontrakter med lønnstilskudd eller delpensjon. Hvinden anbefaler også at myndighetene bør stille krav til sine leverandører av varer og tjenester om at de har konkrete planer om å rekruttere flere personer med funsjonsnedsettelser. Disse leverandørene må kunne rapportere over en tidsperiode at de har ansatt flere med nedsatte funksjonsevner. Slike personer vil trenge ekstra støtte og oppbacking for å lykkes i en jobb og da er det viktig at det blir gitt tilbud om veiledning og støtte til arbeidsgiverne.
Svært ofte vil menneskene med dobbeltdiagnoser blir kasteballer mellom ulike instanser innen psykiatrien og kommunale institusjoner. Det administrative ansvaret for psykiatrien i Norge ivaretas av helsevesenet med helseforetakene, men rusomsorgen er organisert som kommunale selvstendige institusjoner. Primærlegen har ansvaret til å følge opp sykdomsbildet. At ansvaret ligger hos ulike instanser, øker faren for at disse tjenestene ønsker å dytte det individuelle pasientansvaret
over på de andre tjenestene noe som kan resultere i at ingen i hjelpeapparatet tar ansvaret for disse med dobbeltdiagnoser. Det viser at det ikke er et system med overføring av informasjon mellom de ulike instansene som skal bistå disse personene med doble diagnoser. Dette betyr at i noen tilfeller vil hver hjelpeinstans nærmest
for å hjelpe i stedet for å møte personen der vedkommende
i livet.
Hva er samfunnets ansvar for at disse personene med dobbeltdiagnoser skal bli integrert i samfunnet? Knivofferet sa at man idag ikke ser helheten i hjelpetilbudet til disse menneskene. Mitt forslag er at samfunnet idag bør tilby disse menneskene en personlig ledsager som skal være en støttespiller. Denne personen bør ha en koordinerende funksjon til å få til et samarbeidende nettverk som skal hjelpe mennesket ut av rusavhengigheten. På den måten blir det slått en ring rundt disse menneskene, dette tiltaket vil dessuten spare samfunnet for betydelige summer. Sist men ikke minst kan vi håpe at slike tiltak vil hjelpe flere med doble diagnoser til å få et liv med mening.