Debatt

I skyggen av harry

Ganske mange er blitt langt mer «harry» enn drammensere pleide å bli sett på. Kanskje skulle vi prøvd å bli litt mer «Ronny» i stedet?

De andres Smak: Møbelshopping gir en forvirrende innsikt i hva ens partner – og andre – synes er harry. FOTO: NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hva vil det si å være «harry»? Og hvor kommer ordet fra? Rent etymologisk? Jeg mistenker at det er noe Herodes Falsk fant på på åttitallet. At det var en faktisk fyr som het Harry, som kanskje var harry, og at det ble en greie.

Jeg har nemlig gått rundt i møbelbutikker med kona mi i det siste. Ikke bare får man da en forvirrende innsikt i hva ens partner synes er harry eller ikke, men man får også mye tid til å tenke. Mens jeg befant meg i en firkantet klump av en sofa som liknet mest på én enorm pixel, slo jeg for kjedsomhetens skyld ordet opp i ordboka, på iPhone. Ordbøker er mer progressive enn de pleide å være. Forklaringa på ordet «harry» fantes faktisk:

«*Slang [for noe] som er preget av dårlig smak; [noe] som er preget av mote som er passé*»

Ikke særlig tilfredsstillende. Hva er dårlig smak, da? Og at noe er avleggs og gammeldags, kan umulig være harry: Alt i møbelbutikken foran meg var så retro at det nesten fulgte med en pensjonist.

Hva som er «harry», er noe jeg reflekterer over som drammenser. Jeg har nemlig nære bånd til Svelvik, som nesten allerede kan regnes som en del av Drammen kommune, og blir det etter kommunesammenslåinga. Ikke bare kommer deler av Høyer-familien derfra, men jeg spilte også i flere år i Svelvik fotballklubb og har tilbrakt uhorvelig mange timer på Svelvikveien. Der, for mange år siden, var jeg med på å se first-hand hvordan uttrykket «harry» kan ha oppstått.

For på dette laget var det nemlig to tvillinger, Rhino og Ronny. De var raske og teknisk slepne fotballspillere og veldig ålreite karer, joviale og kule, trivelige på alle måter, lette å snakke med. Men av grunner jeg aldri kommer til å forstå eller komme til bunns i, begynte navnet «Ronny» etter hvert å bli til et slags omvendt harry-uttrykk. Hvis noe var veldig bra, veldig bekvemt for deg eller en situasjon var svært behagelig, begynte folk å si «det er Ronny».

Det startet med en forsnakkelse, tror jeg. At noen utbrøt feil navn, navnet «Ronny», i en litt rar situasjon, så det kom ut av kontekst. Folk lo. Så begynte den ene fyren på laget begynte å si det. At noe var «ronny». Så tok det ikke lang tid før de andre på laget sa det som en vits, «ja, det er ronny». Men snart var vitsen død, men folk fortsatte å si det.

«Det er ronny».

Å ta seg en snus etter treninga: «Ja, det blir ronny med en pris etterpå». Eller hvis Liverpool vinner en Champions League-kamp: «Det var så ronny å se den ballen gå i mål.» Rett og slett et positivt ladet uttrykk.

Det var definitivt et interessant studie av ordenes etymologi og en slags lingvistikkens sosialantropologi i praksis. For selv om Ronny, akkurat som Rhino, var en kul fyr og lokal legende, var det imidlertid ikke nødvendigvis sånn at nettopp Ronny hadde gjort seg fortjent med å bli forbundet med alt som var bra i verden. Å gjøre «ronny» til et synonym for alle verdens gleder var i såfall veldig urettferdig mot Rhino, å ikke nevne ham, i den tid de to var eneggete tvillinger.

Det aner meg at uttrykket «harry» kan ha samme arbitrære opprinnelse. Noen ganger har ikke et ord eller uttrykk mening i seg selv.

En gang prøvde jeg å oversette det norske ordet «harry» til en tysker, til tysk. Det var umulig. Jeg er faktisk ikke lenger sikker på hva «harry» betyr selv. I dag kler jo byens hippeste folk seg akkurat slik byen mest harry folk kledde seg da jeg var liten.

I forrige uke var jeg på spa. På veggene i spaet hang sensuelle bilder av nakne kropper. Mens jeg satt i badstua begynte jeg å skjønne at det var noe muffens her. Alt av interiør inni spaet var nemlig mystisk grelt, det meste dekorert med lilla og skinnende mørkt tre. Musikken de spilte over de små høyttalerne i taket var klassisk harry easy listening fra Spotify. Plutselig så jeg det: De liksom-classy bildene av nakne veltrente mennesker som dasket hverandre lett med bjørkeris overalt – det var jo en slags mykporno brukt i reklame. Var ikke dette litt harry også?

Hva er harry?

Dette har jeg tenkt på siden barndommen: Hvis jeg som drammenser er harry, hvorfor det? Hvis fotball og øl er harry, er Lillestrøm er minst like harry som Drammen? Samt hele Østlandet, samt kysten helt opp til Møre og Romsdal. Hvis utdaterte ting er harry, er nostalgi harry, og da er størstedelen av Oslo vest harry. Og hvis det er harry å være preget av dårlig smak, er 99,9 prosent av verdens befolkning harry...

... tenkte jeg på møbelbutikken og på spa. At dét jeg synes er mest harry, er vanlige folk som vinner i Lotto og bruker spenn som idioter og kjøper masse greier og pusser opp alt de ikke har bruk for.

Men hvis det er harry å være nyrik, er jo hele Norge harry.

Mer fra: Debatt