Samme uke som norske popartister strålte seg i glansen på røde løpere før utdelingen av Spellemannprisen, med hvite roser i hendene til støtte for metoo-ofrene, dukket det opp en podkast i feeden. Den profilerte britiske journalisten Dan Snow har et eget historieprogram «History hit» som popper opp et par ganger i uka. Tema var nettopp hvite roser, De hvite rosene, eller Die Weisse Rose på tysk.
Det har gått nesten på dagen 75 år siden studentene Sophie Scholl, broren Hans og partneren Christoph Probst ble henrettet. Halshogget for sin motstand mot nazistenes galskap. De hadde stensilert opp protester mot Hitler og nazistene, og advarte mot at landet var på vei ned i avgrunnen. Og dette gjorde de i hjertet av naziriket, i Bayern, i München. De første flygebladene ble skrevet våren og sommeren 1942. Så ble Hans sendt til fronten i Russland. I februar 1943 ble Hans og Sophie tatt på fersk gjerning da de distribuerte skrivene på universitetet. Hans ble arrestert med en kopi i lomma, Sophie med kofferten som hadde rommet de ulovlige flygebladene. De var sjanseløs i møtet med Gestapo. Slaget om Stalingrad var akkurat tapt, og de ble sett på som høyforrædere. Det skulle bare ta dager før de var drept.
Historien om motstandsgruppa Die Weisse Rose som søsknene Scholl ledet, er filmet, og fortalt i bøker. Men i forbindelse med 75-årsmarkeringen av deres brutale død og deres enorme, og på mange måter uvirkelige, mot, har det vært nesten overraskende stille. Å si at de er glemt, er selvsagt en overdrivelse. Scholl er fortsatt det skinnende eksempelet på tysk motstand. Et hundretall skoler er oppkalt etter Sophie rundt omkring i Tyskland.
Historiker Frank McDonough har skrevet bok om Sophie Scholl og var gjest i studio. Han kunne fortelle mye som for meg var ukjent. At begge søsknene var aktive i nazistenes ungdomsavdelinger. Hans, et gyllent og vakkert eksempel på det ariske menneskets overlegenhet, ble før krigen stilt for retten for homoseksualitet, men var heldig og slapp unna. Dommeren avfeide det med ungdommelig tull. Opplevelsen sådde frø av motstand i Hans, som mest sannsynlig ikke delte dommerens vurdering. Det var ikke tull. Når de kom så langt at de begynte å si ifra mot galskapen gjennom sine skriv, brukte de adressene de fant i telefonkatalogen. Problemet var at de med telefon var mennesker fra øvre middelklasse, tjenestemenn og funksjonærer. De samme menneskene som var Hitlers viktigste støttespillere på veien mot makt. 80 prosent av dem som fikk tilsendt et flygeblad, leverte dem inn. Selvsagt livredde for at det kunne bli funnet i deres eie.
Hvorfor vet vi så mye? Fordi Scholl-familien tok vare på så mye informasjon, dagbøker og brev, og fordi utskrift av avhørene av gruppa overlevde mirakuløst nok krigen, og dukket opp i Øst-Tyskland på 90-tallet.
Sophie fikk muligheten til å slippe unna med fengsel, men valgte å dø med sin bror. Men det er ironi til tragedien og offeret. For det de gjorde var nytteløst, naivt og i praksis et selvmord. Effekten var lik null. Likevel, for det tyske selvbildet, har det vært gull. Nettopp derfor er det en historie og et eksempel som til tross for nytteløsheten, minner oss på at det vi gjør i livet kan ha innflytelse langt større enn, og lenge etter, vårt eget liv. En historie verdt å minnes om verdien av moral og idealisme, og av at noen gjør det rette og våger selv når oddsen er håpløs. Det er noe vi kan relatere oss til i stigende grad.