Den sympatiske psykologen Peder Kjøs kommenterer saken og demonstrerer samtidig individualismens mantra. Det lyder: «Sånn er det».
Kjøs’ råd synes å være at de som rammes av kroniske helsetilstander bare må akseptere tingenes tilstand og komme seg videre. Han uttaler i den anledning:
«Det er forståelig å bli bitter og lei seg, men det bringer deg ikke videre. Selv om ditt eget liv er snudd på hodet, så fortsetter alle andres liv som før. Det kan være tøft, men sånn er det.»
Det er sjelden å se «Hjelp-deg-selv»-ideologien i så ren tapning. Alternativt kunne en respektert offentlig person understreke betydningen av fellesskap og omsorg, solidaritet. Men slike sosiale muligheter står kanskje ikke på psykologens liste over mestringsteknikker?
I de fleste familier, nabolag og arbeidsfellesskap finnes det mennesker som kan gjøre en ekstra innsats for kronisk syke og ensomme. Disse kan igjen overtale andre i fellesskapet til å bidra til sosial restaurering når et medlem av flokken har falt utenfor.
Offentlige personer som uttaler seg om kronisk sykdom og ensomhet, samt leger og andre spesialister, kunne kanskje oftere ha denne sosiale beredskapskraften for øyet? Medietrykket på perfeksjon og selvhjelpsstrategier er voldsomt og antakelig helseskadelig.
Flere undersøkelser har vist hvordan sosial dugnad kan redusere medisinbruk og virke helbredende, og omvendt, hvordan isolasjon og ensomhet f.eks. kan øke sjansen for infeksjoner.
Til forskjell fra spesialiserte behandlingsmetoder, som bare behandler ett aspekt av den helheten et menneske utgjør, finnes det blant alminnelige folk både kjærlighet, sykdomserfaring og utholdenhet. Det finnes familier, nabolag og fellesskap som organiserer oppfølging og omsorg for dem som blir rammet av traumatisk og langvarig sykdom. Problemet med dagens ekstreme individualisme er at dens sideblinde talspersoner ikke oppfatter denne sosiale endringskraften, men heller appellerer til status quo. Så fattigslig, tenker jeg.
Kjøs og andre psykologer burde kikke på det sosiale forsøket som byen From i Somerset gjennomfører. Den britiske spaltisten George Monbiot gjengir de sensasjonelle funnene i en artikkel i The Guardian (21.2.18). F.eks. reduseres akuttinnleggelser med 17 prosent når frivillige og sosiale dugnadsgrupper driver hjelpearbeid blant de sosialt isolerte og ensomme.
Jeg vet ikke om psykologens intensjon var å tilby traumatiserte og ensomme mennesker en slags realitetsorientering, men han risikerer å bekrefte de tradisjonelle fordommene mot psykologifaget som skylappenes spesialister.