Noen uker før jul i fjor fremmet regjeringen en anbefaling om tilslutning til EUs direktiver om naturgass og elektrisitet. Norge skulle med i EUs energiunion. Som del av dette fulgte også at Norge skulle bli underlagt EUs overnasjonale energibyrå ACER, hvis hovedkvarter ligger i Ljubljana. Det er for øvrig hovedstaden i Slovenia. Rent faktisk er dette selvsagt vesentlig og interessant. Men minst like tankevekkende er måten dette er blitt møtt på i norsk offentlighet. Reaksjonene har vært a) hyttende never og advarsler om nasjonal selvutslettelse, eller b) skuldertrekk.
Siden oktober har Nei til EU-avisene Nationen og Klassekampen hatt 90 artikler på trykk. Mange av dem mens resten av landet var mest opptatt av skileik. Telemarksavisa fra kraft- og industrifylket Telemark har hatt 19. NRK Dagsrevyen har ikke funnet komplekset verdig. Heller ikke Kveldsnytt. Ikke ett innslag, selv om faklene har blusset og kampropene har gjallet rundt omkring i landet. Byråkratisk stoff det er vanskelig å lage god TV av, heter det fra Marienlyst. Breddeavisa Aftenposten, som har som sitt valgspråk «Det er godt å vite», har ikke ofret saken en eneste bokstav. Unntatt en spalte signert Andreas C. Halse, tidligere leder i Sosialistisk Ungdom. Før avisa i går denne uka hadde en leder der de helhjertet gikk inn for ACER.
Aftenposten, Ja til EU-avisa, har ikke hatt noen nyhetsartikler om saken, men altså et leserinnlegg og en leder på trykk. Dagbladet (også ja-avis i 1994) har hatt én sak, også det en leder der avisa slo fast at det var klokt å bli del av EUs energinettverk. På nett har avisa med 800.000 lesere hatt ett leserinnlegg om saken. Et svar til lederen, signert samme hardtarbeidende Halse. Det er altså ingen grunn til å komplisere eller opplyse mer om dette enn programmatiske lederartikler. Spørsmålet om Norge og ACER med alle byråkratiske og juridiske irrganger, som finter ut selv garvede stortingspolitikere, er så komplekst at det ikke er nyhetsverdig. Og vurderes å ha for dårlig lese- og klikkpotensial. ACER virker for vanskelig å kommunisere til et allment publikum, langt fra kraftkrevende industri som potensielt blir berørt, til å bruke spalteplass på. Mens aviser med andre nyhetskriterier, som Klassekampen og Nationen, altså skriver spalte opp og spalte ned der den røde tråden er det grunnleggende spørsmålet om Norge frasier seg råderetten over energiproduksjonen. Det er to virkeligheter der ute.
Senere i mars skal Stortinget ta stilling til om Norge og ACER skal bli ett, avgjørelsen er samfallende med at det er 100 år siden høyesterett skapte nasjonsbyggende historie ved å slo fast statens hjemfallsrett for vannkraftressursene. Akkurat hvilke konsekvenser et flertall vil gi, er derimot fortsatt usikkert. Derfor har opposisjonen presset regjeringen til å foreta en ny juridisk vurdering. Den er ennå ikke forelagt Stortinget, og Senterpartiet har bedt om en utsettelse på stortingsbehandlingen som er berammet til 22. mars. Men regjeringen var altså beredt på å slutte seg til ACER, med alt det potensielt kan medføre av tap av suverenitet, uten at saken var tilstrekkelig opplyst. En rekke juridiske eksperter med professor Eivind Smith i front har hevdet at den veien regjeringen valgte, ville vært å bryte grunnloven og derfor være en ulovlig overføring av suverenitet til en fremmed makt, altså EU. Professorer er ingen fasit, men den faglige motstanden og åpenbare uenigheten om fakta, understreker sakens ugjennomtrengelighet for gjennomsnittsborgeren. Og dette viser det enorme demokratiske problemet det er at store valg i samfunnsutviklingen gjøres uten bredde i den offentlige debatten og av et arrogant maktapparat. Ikke til å unngå at Washington Posts nye slogan «Democracy dies in darkness» dukker opp i bevisstheten.
Derfor er det vanskelig å være kategorisk når det gjelder sakens faktum, hva som er lurt og ikke for norske interesser. Hva som er lov og ikke. Det skal jeg ikke ta stilling til, men noterer at Arbeiderpartiet piskes av fagbevegelsen og virker å være på halvdistanse med et ja, mannet opp med noen krav om vilkår til den norske regjeringen. Som det vel ikke er opp til den å innrømme. Et rungende tja, altså. Jeg registrerer også at det er en grønn dimensjon til dette, som oppsummert av redaktør Anders Bjartnes i Energi og klima, fagblad for Norsk klimastiftelse: «Bråket Nei til EU og deler av fagbevegelsen prøver å stelle i stand rundt Norges deltakelse i EUs energisamarbeid gjør det nødvendig å rykke tilbake til start: Klimatrusselen er global. Vi må møte den sammen, og Norge er tjent med et tett samarbeid i Europa». Vektig, det også.
Det jeg derimot skal konkludere på er den norske maktas utrolige arroganse. Jeg husker fortsatt godt den dagen jeg forhåndsstemte i EU-valget i 1994. Sammen med en kamerat gikk jeg ned på Oslo rådhus og stemte ja. Jeg nølte meg fram til avgjørelsen. Ja til et større fellesskap. Ja til så mangt. Som sosialist mente jeg at det var bedre å være med i et kollektiv, selv om det i kroner og øre ikke ville svare seg. Sterkest rygg, bredest skuldre, og så videre. Prinsippet om å stå sammen, være del av Europa og bygge fredsprosjektet Europa trumfet alle andre motforestillinger.
Norge ble stående utenfor. Jeg tapte. Makta tapte. Statsminister Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet tapte – igjen. Men hun vant selvsagt til slutt, med en fiks ferdig EØS-avtale i skuffen. Snart 25 år etter, ser det stadig mer ut som om en folkeavstemning ble kuppet, satt til side og gjort ugyldig. For hvor ble det egentlig av neiet? Hvor ble det av folkeviljen? Vi har jo allerede sagt nei til ACER.