26. februar 1998 kom store deler av den norske musikkbransjen til Trondheim for det aller første Bylarm. Det ble snakket mye om penger, makt og popularitet i utlandet – men ikke så mye om musikk, kunne vi rapportere den gangen. Debattene gikk høyt, med Sæmund Fiskvik som lagde høye bølger på vegne av platebransjen, den britiske manageren Brian Lane som fortalte om hvor lett han skulle gjøre norske artister til verdensstjerner, Siv Jensen fra Fremskrittspartiet som snakket varmt mot offentlig støtte til musikk, og én av 200 rakte opp hånda da det ble spurt om noen i platebransjen jevnlig gikk ut for å sjekke nye norske artister. Han er senere kjent som Jan Fredrik Karlsen. Det var, ganske riktig, ikke så mange, som var ute og lette etter nye talenter.
20 år etter åpner Bylarm i Oslo for 140 artister, fordelt på 15 scener. Selv om de fleste er helt ukjente fra før, er det nesten helt sikkert noen av dem som kommer til å markere seg i årene som kommer. Når man blir spurt av litt utenforstående hvem som kommer på Bylarm denne gangen, er det vanskelig å piske opp interessen. Her er ikke velkjente konsertattraksjoner som Karpe Diem, Ane Brun eller Highasakite. Men de har vært med, de også, før mange visste hvem de var. I løpet av disse 20 årene har Bylarm presentert en lang rekke navn som var lite kjente før festivalen startet. Noen av dem var på alles lepper etterpå, andre måtte vente enda noen år på å få et større gjennombrudd. Det er først når vi ser på lista over hvem som har vært med i årenes løp vi forstår hvor viktig Bylarm har vært for norsk musikk. Lista over store navn som fikk presentere seg her i startfasen, er imponerende lang. Noen av dem spilte også for nesten tomme saler den første gangen, men sånn er Bylarm at det likevel er noen der, som ser at dette kan bære mye lenger, og kaster seg inn i en næringskjede som etter hvert har vokst seg ganske så stor.
Det har vært mange spesielle opplevelser gjennom 20 år med Bylarm. Alle mest i Trondheim i 2007, der de fleste konsertene var lagt til den gamle bunkeren Dora, ei helg som var preget av kuldesjokk ute, og temperaturer inne som lå rundt nullpunktet. Landsbyfølelsen på Bylarm er borte, den der alle kjente alle, reiste til eksotiske byer som Trondheim og Kristiansand, og diskuterte det samme på som de gjorde i barene på hovedstadens innesteder resten av året.
Til å begynne med fikk alle på Bylarm plass inne i én konferansesal. Nå nærmer antallet delegater seg 2.000. Hundrevis kommer fra utlandet. Bransjen har fått et profesjonelt nivå som kan konkurrere med det meste i forretningslivet ellers. Rundt 100 seminarer belyser en bransje i rivende utvikling, fra alle slags vinkler. Optimismen er til å ta og føle på. For 20 år siden var bransjen lykkelig uvitende om ulovlig nedlasting av musikk. For ti år siden hadde strømmetjenestene nettopp begynt å gjøre seg gjeldende. Nå kan delegatene velge og vrake i fordypning. Bylarm byr blant annet på «Musikkmarkedet 2017 – hvilken vei går det nå». «Popbransjen – hvor er vi nå». For ikke å snakke om «Music journalism – where are we now.» Bylarm er så stort at det ofte er vanskelig å vite hvor man er.
Lenge ga Bylarm et inntrykk av at seminarene, mekanismene bak musikken var viktigst. Å gå ut og se nye talenter fikk komme i andre rekke. Andre medier elsket å kåre musikkbransjens mektigste i denne forbindelsen, en praksis vi tok avstand fra siden disse bransjefigurene ville være maktesløse uten ny musikk å presentere. Sakte, men sikkert er selve musikken blitt hovedfokuset på Bylarm også. Nå er programmet så onmfattende at det nesten blir for mye av det gode – og det ikke altfor gode.
Det skal sies at vi også har sett et og annet band det ikke ble noe mer av, noen av dem likte vi til og med veldig godt, men sånn er nå dette bylarmlivet. Her i avisa har vi også prioritert de norske artistene på Bylarm. Sånn har vi gått glipp av tidlige konserter med Lykke Li i 2008, First Aid Kit i 2009, og den nylig avdøde islandske filmkomponisten Jóhann Jóhannssons halvtime på Rockefeller i 2010. Uansett hvor mye man får sett, er følelsen alltid der at det er noe viktig vi går glipp av. Det er et godt tegn på gode tider.
De 20 første Bylarm
Bylarm er fullt av tidligere suksesshistorier. Her er noen av dem som har spilt på Bylarm, uten at så mange visste hvem de var. Ofte på små klubber for et lite publikum.
1998 (Trondheim): Odd Nordstogas Something Odd og Bertine Zetlitz
1999 (Stavanger): Big Bang, Madrugada og Kings Of Convenience
2000 (Bergen): Kaizers Orchestra, St. Thomas, Röyksopp, Tungtvann – og Kurt Nilsen som spilte utenfor festivalsenteret med Fenrik Lane i protest mot å ikke å få være med.
2001 (Tromsø): Sondre Lerche og Magnet starter en ny bergensbølge. Silver!
2002 (Kristiansand): Askil Holm, Gåte, Thomas Dybdahl og Ane Brun.
2003 (Trondheim): Sissy Wish, John Doe, Serena Maneesh, Dirty Oppland (Jaa9 & OnklP)
2004 (Bergen): Antiklimaks etter 2000. 120 Days-forløperen Beautiful People, Gisli, Lionheart Brothers og Datarock
2005 (Stavanger): Marit Larsen som soloartist. Liten oppmerksomhet til Karpe Diem, desto større til hip hop-kollegene Equicez som ropte «fri David Toska» fra scenen.
2006 (Tromsø): Elvira Nicolaisen, Mira Craig. Under langt mindre oppmerksomhet gjør Susanne Sundfør og Rockettothesky (Jenny Hval) en minidobbeltkonsert i en hotellobby.
2007 (Trondheim): Ida Maria, Christel Alsos.
2008: Moddi, Katzenjammer og Donkeyboy.
2009: Ny bergensbølge med John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby, Lars Vaular, dessuten Kvelertak. Kråkesølv –
og Tønes som ny og spennende 13 år etter debuten.
2010: Razika, LidoLido.
2011: Team Me, Envy (Nico & Vinz), Honningbarna, Highasakite.
2012: Ina Wroldsen med AskEmbla.
2013: Cashmere Cat, Truls, Hvitmalt Gjerde
2014: Aurora Aksnes, Emilie Nicolas, Daniel Kvammen, Hjerteslag og Cezinando. Et svært godt år.
2015: Sondre Justad, Kristian Kristiansen. Sigrid Raabe avlyser i siste liten, for å forberede debuten bedre.
2016: Gundelach, Ary, Dagny, Charlotte Dos Santos, Unnveig Aas, Hajk, Siv Jakobsen
2017: Sigrid, Amanda Delara