Debatt

Høyres trojanske hester

Høyres metode er å gjemme seg bak våre svakeste.

Statsminister Erna Solberg i Stortinget. FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Høyre har like til nylig vært på flukt fra sin historie. Det er ingen glans som varmer, og ingen store seirer å smykke seg med. Det har hatt vanskelig for å etablere hva man kaller «identitet». Når partiet så tilbake på sin fortid, var det helst for å bortforklare».

Historiker Jens Arup Seip var ikke nådig i sin beskrivelse av Høyres første tid i «To linjer i norsk historie: Fra embetsmannsstaten til ettpartistat: Høyre gjennom 100 år 1880–1980».

Etter det vi må tro at nå er minst halvgått løp i regjeringskvartalene, er det fortsatt ingen glans som varmer. Det er vanskelig å få syne på hva Høyre har søkt makt for, annet enn å kjøre svarte biler. Ja, også rive ned det som er bygd opp på sosialdemokratiets 100-års vakt, da. Deregulere, privatisere, konkurranseutsette så fort de bare kan under påskudd av at det gagner de nederst ved bordet. Det er samme logikk som når tilhengerne hevder at trickle down-effekten gjør verdens fattige til globaliseringens vinnere.

Høyre ønsker å reformere, endre og forandre for å bevare. Det kan være gode grunner til å justere kurs for et samfunn og det er selvsagt legitimt å argumentere for det. Problemet med Høyre og deres venner er mangelen på oppriktighet. De dytter små, svake grupper foran seg, og lurer seg inn i den norske borgen som en trojansk hest. Vikarierende motiv, kalles det. Et uttrykk for øvrig skapt av nevnte Seip i 1963. Høyre sier én ting, mens målet åpenbart er et annet. Som når Høyre er så uendelig opptatt av barnevernsbarna når det kommer til spørsmålet om å få slått sammen kommuner. Er det virkelig dem de kjemper for? De små og svake, eller er de bare en brekkstang for å klemme alle inn i en mal, utradere lokal identitet og selvstyre, og operere Norge forretningsmessig med stordrift- og blårussfordeler?

I Stortinget har Erna Solberg trukket fram barnevernstjenesten som et fellende bevis på at smått ikke er godt i Kommune-Norge. Vi trenger større enheter som kan gi større kvalitet i tjenestene, mener sjefen. Men i det siste kommunebarometeret som SSB har gjort på oppdrag fra Kommunal Rapport, er Dovre med sine 2675 sjeler best på barnevern i landet. Fire av de fem kommunene som kommer best ut, er samfunn som Dovre med under 3000 innbyggere.

Vi skal ikke lukke øynene og være naive, små samfunn har utfordringer i tida som kommer. Ifølge Kommunal Rapport har de 50 kommunene som ligger dårligst an på Framtidsbarometeret et snitt i folketallet på 2800 innbyggere. De 50 i den andre enden, har over 20.000 innbyggere i snitt. Det kan være gode argumenter for større kommuner, men dytt ikke en liten gruppe av de mest utsatte ungene foran dere, Høyre. Barnevernsbarna fins det andre løsninger for.

Samme tankegang går igjen når Høyre argumenterer for å liberalisere åpningstidene. Den gamle høyrehøvdingen Erling Lae har ledet utvalget som før jul brakte NOU-en «På ein søndag?» inn i offentligheten. I et debattinnlegg i Aftenposten sist uke peker Lae på at «en tredjedel av landets kommuner er definert som turiststeder og har helt eller delvis fritak fra alle reguleringer på søndager og høytidsdager» og på urimeligheten av at bensinstasjoner på 150 kvadratmeter kan være åpne, mens matbutikkonkurrenten bare kan ha 100 kvadrat. Og så kommer nådestøtet, grunnen til at vi må liberalisere hele varehandelen og derfor endre samfunnsrytmen, og tvinge titusener til å måtte jobbe på søndager: «Det viktigste er likhet for loven». Nok en trojansk hest. Mangel på perfeksjon i et system som tross alt fungerer godt, blir brukt som påskudd for tøylesløs liberalisering. Mens løsningen på imperfeksjonen heller er å stramme inn og hamre ut noen forskrifter som regulerer hva hagesentrene kam selge utenom hagenisser, epletrær og pioner. Ikke dytt rettferdighetsprinsippet foran dere. Særlig ikke når ikke engang NHO Handel mener det er en god idé med søndagsåpne butikker. De frykter at utsatte butikker legges ned og at prisene går opp. Men hos Lae trumfer ideologi og blå prinsipper all verdens styringsvilje og rasjonalitet som om det var en naturlov.

Eksemplene er mange. I privatiseringsdebatten har anorektiske tenåringer blitt brukt som spydspiss for å legge til rette for velferdsprofitører. I rusomsorgen ser vi det samme. Og i eldreomsorgen. De støtter trepartssamarbeidet, men applauderer samtidig de som velger å stå utenfor fellesskapet – som om det var forenlig. Tidligere Høyre-topp Kristin Clemets tenketank Civita har gått inn for å senke minstelønna. Igjen for å hjelpe de svake, de som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet. Hvem hjelper man egentlig med lavere priset arbeidskraft? Den svake eller arbeidsgiverne? I forrige uke fikk regjeringen tommelen ned for sitt prestisjeprosjekt for å senke lista for midlertidige ansettelser. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning var krystallklar, det har ikke fungert. Det har ikke blitt flere jobber, men andelen midlertidige blant de jobbene som fins, har gått opp. Det gir større usikkerhet for oss alle. Og hva har vært Høyres hovedargumentasjon? Jo, de vil liberalisere og bryte ned arbeidsmiljøloven som skal passe på alle for å gjøre det lettere for dem som sliter med å få innpass i arbeidslivet. Men for arbeidstakere med funksjonsnedsettelse, for innvandrere og andre med utfordringer har endringene hatt null effekt. Den gruppa Høyre brukte som argument, ble gisler for en generell deregulering som ikke gagner arbeidstakerne.

Høyre har nå en historisk anledning til å forme Norge. Åtte år med makt tiltrekker seg politiske talenter som fluepapir, gir styringserfaring og kompetanse. De avløser nå Arbeiderpartiet og er vårt nye, statsbærende parti. Det burde ta nattesøvnen fra noen hver. Seip etterlyste partiets store seire. Høyres mål er å få tømt den norske tuben for innhold. Vel vitende om at det er umulig å få tilbake på tuben når åtteårsnatta er forbi.

Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen