Debatt

Usunn økonomi

Skrekklønna til sykehusdirektør Tor Ingebrigtsen er bare et symptom på en sykdom som har angrepet store deler av samfunnets vitale organer.

TEGNING: SIRI DOKKEN
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Uforståelig. Tonedøvt. Uakseptabelt. Beklagelig. Grotesk. Det har ikke manglet på karakteristikker av lønningene til norske helsetopper. Helt siden sykehusreformen tok oss på begynnelsen av 2000-tallet, har temaet vært en kjenning: Det begynner med et sjokk når vi får vite hva toppene faktisk tjener. Så kommer refsen. Fra statsråden, Riksrevisjonen, statsministeren, opposisjonen eller fagforeningene – eller alle sammen. Helseforetakene svarer med et forsiktig huff og noen ulne formuleringer om konkurransedyktige betingelser, motivasjon og ansvar. Så går det en liten stund. Før vi får et nytt sjokk og en ny melding om helsetopper totalt uten magemål. Mer kjeft. Mer svada. Sett på pause. Spol tilbake. Spill av: Sjokk, kjeft, svada. Stopp. Spol tilbake. Spill på nytt. Slik går dagene. månedene og årene.

Sist ut er nylig avgåtte direktør Tor Ingebrigtsen ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Han kan hygge seg med millionlønn helt fram til han når pensjonsalderen. 54-åringen er dessuten sikret å beholde sin nåværende lønn på 1,9 millioner i et helt år etter at han går av. Det gjør ikke saken spesielt bedre at Ingebrigtsens avgang kommer etter at helseforetakets styreleder Marianne Telle mente at Ingebrigtsen hadde truet henne. Men helsetoppmillionærer er ikke som andre millionærer.

De økte forskjellene i lønninger i Norge har gitt oss en ny merkedag. I tillegg til blåmandag, askeonsdag og fetetirsdag har vi nå fått kaksetorsdag. Det er navnet Fri Fagbevegelse ga til den dagen i året som markerte at nå hadde topplederne allerede tjent en vanlig årslønn. I år tok det dem 23 arbeidsdager. 2. februar hadde den gjennomsnittlige topplederen i Norges 100 største selskaper tjent det vi andre lønnsmottakere ville anse som en grei årsinntekt.

Det er en grunn til at det er slik. Vi har hørt den fortalt mange ganger. Toppledere må ha såpass med penger for å kunne prestere. På dette nivået, hvor de største selskapene jo må kunne konkurrere om de aller beste mennene (det er stort sett menn) internasjonalt (selv om alle er norske), vil man rett og slett ikke få tak i de dyktigste og beste lederne hvis man ikke er villig til å bla opp. Sånn er det bare. Derfor lever vi et land der Statoil-sjefen har 80 millioner stående på sin pensjonskonto, mens Nav kan melde at landets pensjonister ellers fikk en gjennomsnittlig økning av sin ytelse på 300 kroner i fjor.

Det er bare det at denne myten ikke stemmer. I en artikkel om forskning på lederlønninger viser psykologiprofessor Geir Kirkebøen at det faktisk er motsatt: Høyere lederlønn kan gi dårligere resultater for bedriften enn man ellers ville hatt. Årsakene er mange. For det første bruker man ikke gode nok metoder for seleksjon når ledere rekrutteres. For det andre rekrutteres svært få av topplederne internasjonalt. Det er langt mer normalt at de finner veien til toppen ved internt opprykk i selskapet. For det tredje viser studier at årsakssammenhengen mellom toppledernes kvalifikasjoner og firmaets prestasjoner var nærmest ikke-eksisterende. Ledere har liten kontroll over det som gir bedre inntjening for bedriften. I tillegg har penger som belønning ingen eller negativ effekt på beslutninger som krever kreativitet eller som er sammensatte. For at man skal ta gode avgjørelser på dette nivået, er det den indre, ikke den ytre, motivasjonen som er avgjørende.

Men det betyr ikke at høye lønninger ikke får konsekvenser for hvordan et selskap drives. Det er vel rimelig å anta at de verdiene og holdningene som gjør seg gjeldende i et selskap er preget av hva man anser som viktigst og mest verdifullt her i verden. Dersom det er å tjene obskønt mye penger, er det ikke utenkelig at den tankegangen får fotfeste ellers i bedriften, kanskje på bekosting av andre hensyn og verdier. Man kan jo merke seg at Statoil (Eldar Sætre, drøyt 11 millioner i årslønn) Telenor (Sigve Brekke, 10 millioner) Yara (Svein Tore Holsether, 9 millioner), Norsk Hydro (Svein Richard Brandtzæg, 8,5 millioner og DnB (Rune Bjerke, 8 millioner) har én ting felles ut over at det åpenbart er greit for staten at selskapene de eier lønner topplederen med elleville beløp: Alle selskapene har de siste årene vært involvert i skandaler der korrupsjon og skattesnusk kan tjene som gode stikkord. Det er naivt tro at andre sektorer, for eksempel den offentlige helsesektoren, på en eller annen måte skulle være immun mot et alvorlig angrep av den samme tankegangen og logikken.

Et annet og minst like stort problem med disse lønningene, er at de fungerer som ren gift på hele den samfunnskontrakten velferdsstaten bygger på. Den er avhengig av at det store flertallet støtter opp om en solidaritetstanke der vi er villige til å betale for å finansiere ytelsene til dem som av ulike grunner ikke klarer på brødfø seg selv. For at dette systemet skal fungere skikkelig, må vi også kunne stole på at ytelsene er solide nok til at vi skal kunne leve gode liv dersom vi er uheldige og blir avhengige av dem.

Det toppledere og andre eliter i realiteten gjør når de skaffer seg sine lukrative og gullkantede spesialordninger, er at de sier opp denne samfunnskontrakten. De sier at velferdsstaten ikke er bra nok for dem. Nav duger ikke for bankdirektøren, trygd er ikke fint nok for oljetoppen. De vil ordne seg på andre måter. I helsetoppenes tilfelle fortsatt helfinansiert av felleskassa og våre skattepenger, bare på en mer innbringende måte for dem selv. Så får vi andre, vanlige folk, som ikke bruker 23 dager, men et helt år på å tjene en årslønn, ta til takke med en velferdsstat og et trygdesystem som de anser som litt for lurvete og utilstrekkelig til at det kan leve opp til deres standard.

Det er ikke belegg for å hevde at vi får et bedre sykehustilbud av at helsetoppene melder seg ut av samfunnet og inn i en pengeelite. Det er heller ikke belegg for å hevde at store forskjeller er sunt for den norske samfunnsøkonomien. Den diagnosen trenger man ikke millionlønn for å kunne stille.

Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen