Det har utløst berettiget kritikk at ingen av regjeringens 67 statsråder og statssekretærer har bakgrunn fra utenfor Nord-Europa, til forskjell fra landets befolkning. Det er viktig å forstå grunnlaget for kritikken.
Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Rebecca Borsch skrev nylig en viktig kronikk på NRK Ytring om livserfaringer det snakkes lite om. Borsch har selvsagt rett i at en person som har innvandret fra Tyskland, både vil ha med seg en kultur og ha tilegnet seg erfaringer som skiller seg fra den norske majoritetsbefolkningen. De erfaringene har en soleklar verdi. Selv om man normalt ikke har brukt ordet «flerkulturell» om innvandrere fra Norges vesteuropeiske nærområder, vil disse selvsagt også bære på en flerkulturalitet med en klar egenverdi. Vi tror imidlertid ikke at noen som har uttalt seg i denne saken, har ment å ta dette fra Borsch eller andre.
Ingen har heller påstått at den samiske bakgrunnen til Anne Karin Olli (H) er irrelevant i regjeringssammenheng. Langt ifra og tvert om: Det bør være en selvfølge i Norge at landets urbefolkning er representert i regjeringen. Både Norges urbefolkning og våre nasjonale minoriteter bør ha et krav på representasjon.
Problemet er heller at samfunnsdebatten lider under en manglende erkjennelse av en sentral utfordring. Deler av den offentlige samtalen om religion, kultur og etnisitet handler nemlig om noe helt annet, men noe vi er redde for å ta tak i og si rett ut, nemlig hudfarge.
Enhver innvandrer må legge ned en betydelig innsats for å finne sin plass i Norge. Det betyr likevel ikke at de erfaringene man vil ha som vesteuropeisk innvandrer, vil være sammenfallende med eller representativ for de erfaringene flyktninger og innvandrere eksempelvis fra Afrika og Asia vil ha. Med mindre man eksempelvis snakker med tydelig aksent, vil vesteuropeiske innvandrere neppe oppleve å få satt et spørsmålstegn ved sin norskhet like hyppig som folk som har immigrert fra områder utenfor Nord-Europa. Dette er imidlertid hverdagen til en del andre, slik Borschs partikollega Abid Raja har vist til.
Det er lett å være enig med Borsch når hun sier: «Er du født i Norge, er du ikke innvandrer. Punktum.» Dette er idealet, det er akkurat slik det bør være. Dessverre vet de av oss norske som har litt mer pigmenter i huden at ofte blir det med idealet. Virkeligheten som treffer spesielt unge med minoritetsbakgrunn og mørkere ansiktshud, sier noe annet.
Ja, vi skal holde idealene oppe. Men samtidig som vi kjemper denne kampen må vi erkjenne den virkeligheten mange lever i. Dette er selvsagt ikke ment som å tråkke på Borschs erfaringer eller hennes innsats for å integreres, men når vi og andre har kritisert regjeringen for manglende refleksjon av landets flerkulturelle befolkning, må kritikken sees mot dette bakteppet.
En ny undersøkelse fra FAFO tydeliggjør poenget vårt. Her kommer det fram at jobbsøkere med «synlig minoritetsbakgrunn» (Fafos uttrykk) har markant dårligere muligheter både til å komme inn på et jobbintervju, og deretter til å få den faktiske jobben, enn en etnisk norsk jobbsøker. Hudfarge spiller dessverre en mye større rolle enn mange trolig tenker seg.
Denne debatten handler imidlertid ikke bare om hudfarge, akkurat slik den ikke bare handler om kultur. Den kan handle om begge deler, hver for seg eller i kombinasjon. At spesielt innvandrere fra østeuropeiske land vil møte et ganske høyt nivå av fordommer i Norge, selv om de er europeere og hvite, er det dessverre liten tvil om.
Det er mye man vil ha opplevd som vesteuropeisk innvandrer i Norge, men heldigvis også mye man ikke vil ha opplevd. Det kan gjelde alt fra rasistisk sjikane på gata til diskriminering på utesteder og «tilfeldige» politikontroller. Man vil heller ikke ha opplevd å være referansepunktet for en svært polariserende offentlig retorikk. Stortingsvalg blir ikke vunnet fordi enkelte partier velger å appellere til velgernes frykt for vesteuropeere, for å si det slik.
Det vesentlige poenget for oss er at en regjering på rimelig vis bør representere bredden i befolkningen. En regjering kan ikke representere alle alltid, men i et kollegium på 67 bør det være godt med rom for noen med bakgrunn fra andre deler av verden enn Norge og Nord-Europa. Og vi mener at det kunne vært spesielt viktig for denne regjeringen. Vi regner med at Venstre vil være de første til å se dette poenget, siden Venstre ofte (inkludert Borsch selv) har vært blant de sterkeste og tydeligste motstanderne av den populistiske retorikken og politikken vi her sikter til, en politikk som i all hovedsak utgår fra Frp, med tidvise avleggere hos Arbeiderpartiet.
For å si det slik: Hva har det å si at flere statsråder har populistisk retorikk som sitt kjennemerke, mens derimot ingen av menneskene som retorikken gjerne retter seg mot, er representert i regjeringen? Hva har det å si at vi har en regjering som så langt ikke har prioritert å utarbeide handlingsplaner mot rasisme og etnisk diskriminering, samtidig som ingen av dem som rammes av rasisme rettet mot hudfarge har en stemme med i regjeringskollegiet? Hva har det å si at en regjering som er ansvarlig for en betydelig økning av såkalt «tilfeldige» immigrasjonskontroller, ikke har medlemmer som selv har erfart etnisk profilering?
Borsch skriver: «Etter min mening snakker de, bevisst eller ubevisst, ned den integreringsinnsatsen som blir gjort av en stor gruppe mennesker med sammensatt bakgrunn. De fratar folk som i årevis har strevd for å bli del av det norske samfunnet, anerkjennelsen av at de faktisk har mestret denne prosessen. Det er fordomsfullt, nedsettende og på grensen til arrogant.»
Vi har egentlig vondt for å se at noen har gjort dette. Det har i alle fall ikke vært tilsiktet. Det vi også har vondt for å se, er at de afrikanske og asiatiske innvandrerne man snakker om dag etter dag, får så mye mer av denne anerkjennelsen. Det er stort sett ikke anerkjennelse den offentlige debatten handler om. Dette er noe Borsch gjerne må ta opp med noen av sine regjeringskolleger, for vi er helt enige i at innvandrere og flyktninger – uansett hvor de kommer fra – fortjener langt mer av denne anerkjennelsen.