Hvis man skulle undervist i å skrive kronikker som ligger helt på vippen til å bli et kåseri, ville man kanskje ha lært bort at alle kronikkåserier bør starte med en personlig, helst litt lettbeint historie, som går over til en mer reflektert personlig betraktning. Først trenger man altså en «innledning». Derfra, i «hoveddelen», blir man seriøs, før man fleiper alt vekk igjen på slutten: At det finnes et skjema.
På videregående var det en i klassen min som gjorde opprør på en norskprøve. For første gang på sine tretten år på skolebenken satt han helt ut tiden. Og skrev. Han skrev så blyanten nesten begynte å brenne. Han brukte hele tentamen på å skrive om hvor latterlig norskfaget var. Hvor lite han kom til å ha bruk for å ha kunnskap om Ibsens «Vildanden» videre i livet. Jeg tror ikke han fikk en toer engang, det ble stryk.
Selv er jeg sønn av to lærere, samt svigersønn av nok et par lærere. Og som alle lærerbarn har både jeg og dama brukt livet på å unngå å bli lærere. Allikevel har enten gener eller eventuelt samfunnets iboende determinisme trukket meg inn i klasserommet på mystisk vis, i kraft av å være kulturarbeider. Attpåtil en kulturaktør som driver med dikt, selve primsymbolet på alt elevene forbinder med kjedelig-på-skolen.
Og ikke bare møter jeg mange elever på nesten samtlige trinn, men jeg har også mange gode samtaler med lærere.
Som poet eller forfatter eller hva man nå skal kalle det, er jeg interessert i gjentakelser. Hvordan vi som mennesker stadig vekk gjentar de samme tingene i språk og atferd. Og aldri gjentar jeg meg mer enn i skolen (det er nå kronikken blir seriøs og alvorlig):
Til elevene forteller jeg om hvordan dikt dypest sett ikke handler om diktanalyse. Diktet handler om å uttrykke seg. Å finne et språk for noe det ikke eksisterer språk for ennå, å forklare en følelse ingen har satt ord på. Diktet handler grunnleggende sett om å forstå andre. Om innsikt i andre menneskers indre liv, og dermed en større forståelse for vårt eget.
Jeg forteller om hvor viktig og omfattende språk er. At for både minoriteter og marginaliserte grupper og resten av oss, over hele verden, er språket og språkkulturen helt grunnleggende for hvem vi er. Språket vårt er lik virkeligheten vår, i det minste i den alminnelige bevissthet. Og språket, i likhet med gener, almennbevissthet og kulturell identitet, er i en konstant mega evolusjonsprosess. Språket er noe vi kontinuerlig er med i utviklinga av, i en eneste stor samtale.
Med lærerne snakker jeg om viktigheten av «kreativitet». Det er en teit klisjé og et ord jeg mildt sagt kan styre min begeistring for. Først og fremst fordi det refererer til en medfødt evne i mennesket som vi som samfunn systematisk behandler som en slags fantasiens snabeldyr.
På den ene siden skal Norge liksom drive pionerarbeid innenfor gründervirksomhet og såkalt «innovasjon» (som heller ikke kommer høyt på lista over yndlingsord jeg skal kalle dattera mi), samtidig som vi knapt har fag eller læreplanmål gjennom 13 års utdanning som gir noen som helst kompetanse innenfor «kreativitet».
Og de få folkehøyskolene eller universitetskursene som etter endt skolegang fokuserer på dette vage og tøysete emnet for å gjøre folk kreative, handler mer om å avlære elevenes eksisterende tankesett og såvidt åpne i hva, enn skolesystemet har brukt 13 seriøse år av barne- og ungdomstiden på å fortrenge: Nemlig at man fra naturens side er født med skapende impulser og evne til å tenke annerledes.
Og ikke tro at dette handler om litteratur. Det er ikke akkurat nød på forfattere i Norge. Det trengs derimot lesere, men det er en annen sak. For helt fundamentalt for hva det er å være menneske, er det å forstå verden og uttrykke seg i den.
På World Economic Forum i Davos sa kineseren Jack Ma at den kunnskapsbaserte skolen er død. Å lære bort kunnskap og pugge den som informasjon i menneskeminnet, blir mer og mer meningsløst. Vi må lære barn grunnleggende verdier – hva det vil si å være menneske. Alt det en maskin ikke kan gjøre. Og som så mye annet, starter slik kultivering med språkforståelse og måten vi snakker til hverandre på.
Klassekameraten min hadde rett. Som han sa: «Hva faen skjer med norsk». Norskfaget må totalt redefineres. Jeg snakket med en lærer forleden som fortalte meg at klassen hennes skrev tre (3!) stiler gjennom tre år på videregående. Det er ikke sikkert det gjelder alle skoler, men i hennes klasse, gjennom tre år, fikk elevene formelt sett sjansen til å ytre seg kreativt tre ganger.
På den samme skolen fant jeg en pamflett. Elevene leste om nyrealismen. Hvis du googler «nyrealismen», finner du alt en gjennomsnittsnordmann på 17 år trenger å vite om nyrealisme: At det var en strømning i tida for lenge siden hvor diktninga ble mer samfunnsengasjert og virkelighetsnær.
Norskfaget burde deles inn i to nye fag: «Lesing» og «Skriving».
Bruk mer tid på å la elevene få bli seg bevisst eget språk og få uttrykke seg skriftlig. Nyrealisme-forfattere ville ha vært de første til å bekymre seg over at å utdanne halvinteresserte mennesker til å konkurrere mot roboter i informasjonsprosessering, vil føre til høyere arbeidsledighet. Norsk handler om fremtiden. Tenk nytt.