Debatt

Ikke riktig klok?

Når Høyesterett utsetter «Jakob» (3) for årlig samvær med foreldrene som mishandlet ham som baby, dobler de lidelsen.

BARNETS BESTE?: Det er foreldrevern og ikke barnevern når foreldre dømt for spedbarnsvold får tilkjent samvær, skriver Unni Helland. Illustrasjonsfoto.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En liten gutt er blitt sterkt mishandlet av sin far. En årvåken helsesøster oppdaget blåmerker på den seks uker gamle babyen og slo alarm. Det viste seg at den lille gutten hadde 19 ribbeinsbrudd. Foreldrene ble arrestert og satt i varetekt. Oslo tingrett dømte faren for vold. Begge foreldrene ble dømt for å ha unnlatt å gi gutten legehjelp. Etter anke til Borgarting lagmannsrett ble så faren frifunnet for vold, fordi retten ikke kunne utelukke at det var moren som hadde utført volden. Begge ble dømt til seks måneders ubetinget fengsel etter fradrag av fire måneders strafferabatt på grunn av lang saksbehandlingstid hos politi og påtalemyndighet.

Den lille gutten, av pressen kalt «Jakob», er nå blitt tre og et halvt år gammel og bor i fosterhjem. Og så har Høyesterett nylig gitt biologiske foreldre rett til samvær med sønnen, noe verken tingretten eller lagmannsretten innvilget. En time per år under tilsyn, bestemte Høyesterett.

Med hvilken begrunnelse gir Høyesterett foreldrene samvær? Det skal svært mye til for at foreldre skal nektes samvær med barn, fastslår Høyesterett og viser videre til dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol hvor det fastslås at samvær mellom barn og biologiske foreldre er viktig og bare kan nektes om det er svært sterke grunner til det. Derved har vår Høyesterett fastslått at det å påføre en forsvarsløs baby 19 ribbeinsbrudd ikke er sterk nok grunn til å nekte samvær! Da står muligens bare drap igjen som sterk nok grunn? Men samværsmulighet er jo da løst for alltid!

Lille «Jakob» skal altså en time hvert år tvinges til å møte foreldre som grovt har mishandlet han. Hvem skal så svare fyllestgjørende på spørsmål han med tid og stunder måtte komme med: «Hvorfor skal jeg møte disse menneskene? Hvorfor bor jeg ikke hos dem hvis de er mine ordentlige foreldre? Hvorfor skal jeg bare være sammen med dem en time hvis de er mamma’n og pappa’n min?» Blir svarene som dette: «Nei, du kan ikke bo hos dem fordi de har mishandlet deg så grovt at du fikk 19 ribbeinsbrudd i den lille babykroppen din. De vil jo så gjerne være sammen med deg. Du er jo den fine sønnen deres. Men vi må også være med så de ikke mishandler deg igjen.» Ja, dette er nok til barnets beste!

Hvor er barnevernet? Dette er ikke annet enn foreldrevern. Vi er mange som ikke har vokst opp hos biologiske foreldre og allikevel blitt «gagns menneske». Omsorgsevnen ligger ikke i blodsbånd. Barneombudet har også uttalt at man ikke skal bagatellisere barnets behov for å kjenne sitt biologiske opphav (Dagbladet 2. desember 2017). Ja da, kjære Barneombud, det er det mange av oss som har følt på. Men dette kan løses når barnet er blitt voksen og selv eventuelt måtte kjenne på dette behovet. Noen av oss har ønsket kontakt, andre ikke. Og når vi som voksne tar kontakt med biologisk opphav, har vi også større mulighet til å takle eventuelle skuffelser etter slike møter.

I Dagbladet 2. desember uttaler flere fagpersoner seg. Advokat Sjak R. Haaheim sier det slik: «Jeg kan aldri tenke meg at noen ville utsette en voksen for jevnlig å bli minnet om den volden det ble utsatt for. Dommen vil være en oppfordring til voldsutøvere til å prøve retten til samvær igjen. De vil få en gylden mulighet til å fortsette krenkelse av voldsutsatte barn.» Jussprofessor Elisabeth Gording: «Slik jeg ser det, er denne dommen uheldig og kan være medvirkende til et svakere rettsvern for voldsutsatte barn i saker om samvær.»

Så hører jeg motargumentene: Det er jo bare en time i året under tilsyn. Ja, nettopp. Og hvilken glede har et barn av et slikt samvær? Dr. psychol og nestleder i Barnevoldsutvalget, Dag Øystein Nordanger, uttaler i Dagbladet 17. desember: «Hvis vi ikke ser at barnets beste settes til side i denne saken, når skal vi da se det?»

Kjære lille «Jakob»! Jeg har tenkt så mye på deg og den doble lidelse du er blitt påført. Først livstruende voldshandling, deretter nok en krenkelse hvor voldsutøverne har vunnet. Nå håper jeg bare at dine fosterforeldre greier å takle det som kanskje kommer i etterkant av disse påtvungede møtene. Som psykolog Nordanger skriver: «Det tar tid å forberede et barn på samvær med biologiske foreldre, og barnets etterreaksjoner kan noen ganger vare til man må starte forberedelsene til det neste samværet. Den stabilitet disse barnas utvikling står og faller på, blir vanskeligere å etablere. I tillegg må fosterforeldre håndtere andres manglende forståelse for barnets reaksjoner under og etter samvær.»

Når jeg tenker på denne Høysterettsdommen, kommer ordene på kontordøra til Magne Raundalen til meg: «Hva hjelper det å være intelligent om du ikke er riktig klok?» Å bo i trygge omgivelser betyr alt for ethvert barn. Og minnene kommer. Om en klasseromsamtale for mange år siden. Om den lille adopterte jenta Victoria som fortalte om sine to mammaer. Den mamma’n hun bor hos her i Norge, og den mamma’n som fødte henne i et land langt borte som heter Korea. Og så renner tårene: «Noen her i Norge sier at sånne som meg heter hittebarn, og vi skal sendes hjem. Men hjem er jo her. Hos mamma og pappa.»

Da er det at klassekamerat Anna kommer til unnsetning: «Men Victoria, det ordet synger jo,» stråler hun. «Hittebarn.» Anna smaker på ordet. «Hit-te-barn. Barnet som kom hit. Hører du, Victoria? Du kom hit, og da er det jo her du hører til.»

Det var riktig klokt!