I Hagens tilfelle handlet det om å droppe en varaplass for å sitte i Nobelkomiteen uten å skade komiteens uavhengighet ytterligere. Tanken ble avvist. Hagen ble ikke komitémedlem. Heldigvis.
Denne runden dreier seg om hva som skal skje med de stortingsrepresentantene som har falt etter avsløringer om seksuelle overgrep og trakassering: Frps Ulf Leirstein, Aps Trond Giske og Høyres Kristian Tonning Riise. I alle tre sakene har politikerne trukket seg fra partiverv og talsmannfunksjoner. Men plassen på Stortinget har de fortsatt – helt fram til 2021. Bør det være slik?
Vi har forståelse for at spørsmålet stilles, men vil sterkt forsvare dagens ordning. Den manglende adgangen til å trekke seg fra Stortinget er grunnlovsfestet. Det vil derfor ikke være mulig å endre dette i inneværende periode. Og systemet er slik av en grunn: Det er avgjørende at folkevalgte representanter ikke skal kunne presses ut av sine verv. De er personlig valgt. Blir det enklere å trekke seg, vil det også åpne for at uønskede elementer blir forsøkt presset ut, slik vi så under utrenskningene i Frp. For det andre vil en slik ordning kunne føre til at man setter såkalte lokkekandidater øverst på listene – attraktive velgermagneter som sanker stemmer, men som aldri ender opp som møtende representanter.
Det er partiene som gjennom sine nominasjonsprosesser sørger for at listene over kandidater til Stortinget inneholder gode representanter som fortjener folkets tillit. Der har det åpenbart sviktet. Måten å løse dette problemet på, er derfor at partiene tar ansvar og sørger for at denne jobben gjøres skikkelig. Økt velgerinnflytelse over listene er også en mulig vei å gå, ved at strykninger og kumuleringer får reell betydning for hvem som til slutt innvelges på Stortinget. Det vil bli særlig aktuelt dersom de politiske partiene nå ikke kjenner sin besøkelsestid.