For å få en god start på det nye året har Danvik Folkehøgskole invitert ansatte til middag og dessert på Braseria Felix. Middagen er deilig: jeg bestiller nesten alt min kollega Ørnulf foreslår. Han er mangeårig og velrenommert kjøkkenleder på Danvik.
Vår studierektor Olav kommer litt sent. En gruppe fra skolen skal til India om et par dager, og praten går om dette og andre ting. Det er vanskelig for meg å fokusere på samtalene rundt bordet. Selv skal jeg reise til Paris samme dag som de andre drar til India, men det er ikke heller ikke dét som opptar meg.
Før reisen må jeg nemlig få landet noen detaljer rundt min sønns forestående konfirmasjon. Jeg bruker derfor mer tid enn vanlig på mobilen – noe jeg ellers aldri gjør underveis i middag med venner og kolleger. Olav merker det, og spør hva jeg er så opptatt med. Jeg forteller ham om hvor gira kjæresten min er på grunn av konfirmasjonen: Hvor mange gjester vi skal ha? Hva skal de spise? Ja, til og med hvor vi skal arrangere festen henger i lufta.
Når han hører ordet «konfirmasjon» smiler Olav og sier: «Kan dere ikke gjør det på Danvik?». Og plutselig er jeg laserfokusert og kan være til stede i det det snakkes om rundt bordet. Det nye året kan få en ordentlig god start, og jeg kan bruke uka i Paris for å treffe noen gamle venner jeg ikke har sett på mange år. Planen står klar for meg: Jeg vil invitere dem til Drammen i mai. Til min sønns konfirmasjon på Danvik.
Selvfølgelig er ikke konfirmasjon grunnen til at jeg skal til Paris denne uka. Jeg reiser for å undervise på Paris Descartes-universitetet, og skal holde en workshop om teknologi og læring for studenter fra Frankrike, Tyskland, Russland, Ghana, samt flere land i Asia. Mitt globale perspektiv på kunnskapssamfunnet støtter seg i stor grad på forskjellene mellom Norge hvor jeg bor, Frankrike hvor jeg er vokst opp og Afrika hvor jeg er født og har brukt stadig mer tid i det siste. Også denne uka blir rik på møter og samtaler, og jeg finner tid til å ta opp tråden med gamle venner fra forskjellige perioder av mitt liv i Paris.
På en kinesisk restaurant på metrostoppet Faidherbe Chaligny spiser jeg lunsj med Bintou Simporé – en berømt stemme i det som kanskje er den mest parisiske radioen av alle: Radio Nova. Jeg må ha vært omtrent 15 år gammel da jeg ble kjent med Bintou, gjennom hvordan hun og andre journalister fra hennes generasjon introduserte de afrikanske og latinske lydene av det vi kaller nå «verdensmusikk» til parisere – og derigjennom resten av verden. Hennes varme og melodiske stemme bærer ikke preg av en eneste rynke, smilet i øyets hjørne er også det samme.
Jeg er veldig nysgjerrig på å høre hva som har endret seg i Nova siden radiostasjonen for over to år siden ble kjøpt av bankmannen Matthieu Pigasse. Han har bygd et nytt medieimperium med avisen Le Monde, den kulturelle ukemagasinet Les Inrocks og altså den alternative radiostasjonen Radio Nova. Over hjemmelagde kinesiske nudler, forteller Bintou, som jeg alltid har betraktet som en storesøster, også om den siste trenden i fusjonen mellom afrikanske rytmer og elektronisk musikk. Samtidig skjer det en ungdommelig gjenoppdagelse av de pre-digitale lydene, som afrikansk funk og karibisk musikk fra 70-tallet.
Lunsj med en annen gammel venn et par dager senere gir meg mulighet til å besøke telefongiganten Orange sitt «sosiale medier-rom» på konsernets hovedkontor utenfor Paris. Kontorlokalene skuer utover den franske hovedstaden, en utsikt som selv med en viss avstand i seg selv er oppsiktsvekkende. Men det er ikke det som fanger blikket: Rommet er fylt av flate skjermer i et utall størrelser, og på hver av dem kan vi i sanntid lese meldinger som brukere utveksler på Twitter, Facebook eller Instagram – utløst hver gang de bruker ordet «Orange» eller en annen av gruppens merkevarer.
Min guide på Orange er ingen ringere enn Médhi Famibelle – hjernen som også står bak designet på det «sosiale rommet». Ingeniør, gamer, markedsfører – Mehdi var allerede geeky da vi møttes mens vi studerte til hver vår MBA og reiste sammen til India. Denne nerden fra franske Vestindia, og jeg, geeken fra Afrika, forsto hverandre instinktivt. Han viser meg hvordan den sosiale lytteposten blir kringkastet over konsernets nasjonale hovedkvarter rundt om i verden.
Selskaper som har råd til det ønsker å følge sanntidspulsen og stemningen i sitt publikum. Målet er å lese deres følelser for nye produkter, tjenester og merker for å kunne svare på dem i sanntid. Ved å lytte til det som summer på nettverket kan man forsterke positive følelser og redusere negative reaksjoner gjennom passende og målrettede svar. Det er både fascinerende og litt skummelt – som en episode av «Black Mirror». I Gerorge Orwells «1984» ser Big Brother deg – i 2018 er Orange og andre teknologiselskapers løsning å spore alt du sier på internett.
Jeg avslutter uka med min venn David Prud’homme, som jeg ble kjent med på Filosofisk fakultet ved Sorbonne. Som unge teknologijournalister tok vi våre første skritt sammen inn i den digitale verden. På en utmerket restaurant i nærheten av Place de la Republique spiser vi lunsj med Hervé, en fransk eco-designer som underviser i Genève. David er på sin side nettopp utnevnt til å lede en skole for fremtidige digitale spesialister – designere og webutviklere. Det er hans første uke på den nye jobben, og han vil ha våre synspunkter på strategien han legger opp.
For meg står det klart at vi i dag utdanner unge mennesker gjennom verktøy som kommer til å være foreldet når de forlater skolen og står overfor nye og ukjente problemstillinger. Derfor er det viktigste å lære dem «å lære», og finne nye løsninger selv. Hervés eksempel er at råvarer som kobber vil forsvinne fra jordas overflate de neste 25 årene, på grunn av etterspørselen etter kobber som bestanddel i mobiltelefoner.
Vår konklusjon er at vi må ruste våre unge for en verden som er mer teknologisk, men også der enkeltpersoner må ta som modell sin helt i serien «MacGyver»: Klar til å løse store oppgaver med små verktøy. Den nye kulturelle og sosiale kapitalen vil være nettopp dette: Kunsten å bruke rester.