I Dagsavisen 3. januar definerte jeg subjektiv livskvalitet som «hvor godt man personlig opplever livet og hvor positiv sinnsstemning man stort sett er i». Jeg sammenliknet (1) scenarier hvor man har høy subjektiv livskvalitet med (2) scenarier hvor man har mer av visse høyt verdsatte objektive goder – herunder helse, men også f.eks. frihet, deltakelse og selvutvikling – men samtidig lavere subjektiv (opplevd) livskvalitet. Min hypotese er at de fleste vil foretrekke de førstnevnte scenariene. Jeg tror mao at det viktigste for de fleste er hvor godt man til syvende og sist føler seg. Jeg argumenterer for at en kommende løpende offentlig statistikk om livskvalitet i Norge, som bl.a. Folkehelseinstituttet gir innspill til, bør ta høyde for dette, både innholdsmessig og ved å avgrense bruken av honnørordet 'livskvalitet' til den subjektive opplevelsen.
Til psykologiprofessor Arne Holtes noe sprikende kommentar 17. januar nøyer jeg meg med tre bemerkninger. Holte får det til at jeg med min definisjon av subjektiv livskvalitet 'må mene' at indre stemning pålitelig kan bedømmes ut fra hvor oppstemt man framtrer overfor andre. Det følger slett ikke av det jeg skrev, og jeg har levd for lenge til å mene noe slikt.
Holte slår et slag for syv ‘helserettigheter’ som han selv har utformet og som ifølge hans egen blogg er ment å ‘bygge psykisk helse’, nemlig følelser av selvrespekt, mestring, trygghet, tilhørighet, deltakelse, fellesskap og mening. Han hevder at hvis man har disse følelsene, har man god subjektiv livskvalitet. Det er for enkelt. Som forhold som fremmer subjektiv livskvalitet, og som arbeidsmål på området psykisk helse, er de syv punktene helt utmerkede. Men om disse helsefremmende følelsene er til stede, kan mennesker likevel ha bekymringer, anspenthet, stressethet, ergrelse, nedstemthet, sorg, kjedsomhet mm. Alle disse går utover sinnsstemning og livets godhet for den enkelte. En livskvalitetsstatistikk må ta høyde for dette.
Holte avslutter med å ville hegne om egen melankoli og spares for lykke. Jeg foretrekker å forholde meg til et sentralt spørsmål for politikere og folk flest, nemlig om samfunnsutviklingen går riktig vei. Anta at vi i 2040 lurer på om nordmenn har bedre liv enn de hadde i 2020. Anta at gjennomsnittskårene på såkalte ‘objektive mål på livskvalitet’ som frihet, autonomi, deltakelse og selvutvikling er blitt høyere, samtidig som følelser av velvære og fornøydhet med livet i gjennomsnitt er blitt noe svekket. (Årsakene til det sistnevnte kan være endringer i levekår – f.eks. økte prestasjonskrav, økt fulltidssysselsetting for begge foreldre, økt tempo og tidsknapphet, økning i antall skilsmisser, økning i enslighet, økt befolkningstetthet med påfølgende køproblemer og overbefolkning av rekreasjonsområder, osv.) Skal vi da si at livskvaliteten har økt objektivt, men sunket subjektivt og mene at alt i alt kan vi ikke konkludere? Jeg mener nei.