Om få dager kan Venstre-lederen sette seg inn i baksetet på en sort regjeringsbil og begynne på sitt nye politiske liv. De neste tre årene og ni månedene skal hun styre Norge fra et statsrådskontor og spise regjeringslunsj sammen med Sylvi Listhaug og Per Sandberg. Om denne manøveren kommer til å bli omtalt som en taktisk genistrek eller som begynnelsen på slutten for Venstre, vet vi ikke. Men regjeringsplattformen som ble lagt fram på søndag bærer bud om et tøft liv på toppen for Grande og hennes partikamerater.
Utgangspunktet er krevende, som det heter: Venstres regjeringsdeltakelse er resultatet av et av de mest spektakulære løftebruddene i moderne norsk politisk historie. Før valget i fjor høst fikk velgerne tydelig beskjed om at Venstre ikke kom til å gå i regjering med Frp. Så sent som i august sa Grande at «hvis det blir borgerlig flertall, så har vi to regjeringsalternativer. Det er dagens regjering og en blågrønn regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre».
Den regjeringen hun nå går inn i – en slags blå-mørkeblå-grønn hybrid, var ikke et aktuelt alternativ. «At vi vil i regjering med Frp, er feil», understreket Grande tre dager før valget. Hun presiserte at «vi er veldig klare på at vi virkelig ikke ønsker en regjering med Frp».
Nå er altså «feil» blitt riktig, «virkelig ikke» er blitt virkelig og hva i alle dager Venstres leder mener med «veldig klare» er blitt veldig uklart. Fra den forsiktige begynnelsen dagen etter valget, da det fortsatt var «veldig lite sannsynlig» at Venstre kunne gå i regjering med Frp, er motstanden og skepsisen langsomt og målbevisst bitt malt i stykker. Nå er det Slottsplassen neste stopp.
Soundbiten til Venstre-toppene som har argumentert for regjeringsdeltakelse er at det vil gjøre Norge til et «rausere, grønnere og mer sosialliberalt» samfunn. Testen på om det hele var verdt det, må da nødvendigvis bli om dette er tilfellet. Når vi leter i den politiske plattformen til den nye regjeringen, er svaret et rungende «tja».
Venstre har fått gjennomslag for at det ikke blir startet oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, samt iskanten, Jan Mayen, Skagerrak og Mørebankene i denne stortingsperioden. Men i det første punktet i kapittelet om olje og gass heter det at den nye regjeringen skal «legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass, blant annet gjennom forutsigbare rammevilkår». Vil dette gi oss et grønnere Norge? Tja.
Ordet «rausere» har først og fremst blitt knyttet til innvandrings- og integreringspolitikken. Med tanke på at trepartiregjeringen kan danne flertall både med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og at det ikke foreligger noen bindende avtale med Kristelig Folkeparti, gir det politiske landskapet god boltreplass for Fremskrittspartiet framover. Den muligheten har Siv Jensen forvaltet godt. Regjeringsplattformen er en innstramming, ikke en oppmykning.
I Venstre er økningen av antallet kvoteflyktninger det konkrete beviset på at innvandrings- og flyktningpolitikken har beveget seg i deres retning. Men formuleringen er at regjeringen skal «videreføre det vedtatte nivået på kvoteflyktninger og øke det ytterligere hvis dagens ankomsttall fortsetter. Dette må sees i sammenheng med øvrige innvandrings- og integreringsutfordringer».
Forutsetningene er for det første at dagens veldig lave ankomst av flyktninger og migranter fortsetter. I tillegg skal antallet kvoteflyktninger sees i sammenheng med andre utfordringer. Altså blir det en del av dragkampen om statsbudsjettet. Og det er ikke oppgitt noe tall. Løftet om flere kvoteflyktninger er, om man skal sette det på spissen, dermed oppfylt om det kommer én person mer i 2019 en i 2018. Blir Norge rausere med denne politikken? Tja.
Når det kommer til det sosialliberale, har Venstre fått gjennomslag for en mer human narkotikapolitikk. Alkoholpolitikken liberaliseres kraftig, men om det er spesielt sosialt å ha spritsalg til klokka 21 lørdag kveld, er det delte meninger om, for å si det forsiktig. Ellers bærer plattformen preg av mye gjenkjennelig Høyre-politikk som Erna Solberg bør være godt fornøyd med. Det varsles nedsalg i det statlige eierskapet, en tydelig satsing på privatisering og konkurranseutsetting – og skattene skal ned. Frp har sågar fått gjennomslag for å tvinge kommuner til å gi skattelette ved å ikke skrive ut eiendomsskatt ut over den satsen staten bestemmer.
I regjeringsforhandlinger vil det generelt være slik at de små partiene er tjent med mest mulig konkrete, forpliktende og detaljerte punkter. Da har de lykkes i å binde opp seniorpartnerne. De store partiene er mest tjent med runde, vage formuleringer som gir dem rom til å bruke kjøttvekta til å presse fram sin egen politikk når alle hverdagene kommer. Jeløy-erklæringen er ikke spesielt forpliktende. Den preges av at diverse tiltak skal vurderes, og den har mange diffuse ønsker om å nå ulike og litt ulne politiske mål.
I forrige periode ble Venstre kalt «et lite tulleparti» av Frp. Trine Skei Grande får håpe på at hun ikke blitt behandlet som det av sine nye regjeringspartnere.