I Norge har de fleste av oss i prinsippet mange muligheter når det kommer til valgfrihet med tanke på hvordan vi velger å leve våre liv. Likevel tar nordmenn flest de valgene som samfunnsordenen forventer av dem.
Som å akseptere institusjonalisering av barndommen, helt ned til babystadiet, et utdanningsløp basert på politikernes satsingsområder og snever målstyring, videre til fulltidsarbeid som roten til alt godt og deretter alder-DOM - tilbake på institusjon (delvis betalt av nettopp pensjonen). Jeg har et inntrykk av at mange ser på livet her og nå som en ”fase” som leves mer eller mindre som en slags forberedelse til neste fase. Jeg husker den siste sommeravslutningen til et av barna mine i barnehagen, personlig kjente jeg tårer av vemod presse på. Samtidig hørte jeg andre foreldre snakke om at nå burde vi jo egentlig skåle i Champagne og feire at fasen med barnehagebarn var overstått. Jeg undret i mitt stille sinn hvilken fase det var de gikk der og ventet på. Gjennomføringsfokuset bygger i grunn på en temmelig fatal vrangforestilling med tanke på at det eneste vi egentlig vet vi har er livet her og nå.
Fra boken; ”The Top Five Regrets of the Dying” har sykepleieren Bronnie Ware listet opp nettopp hva tittelen oppsummerer fra sine tidligere pasienter. ”Jeg skulle ønske jeg hadde våget å leve et liv som den jeg virkelig er, ikke det livet andre forventet av meg.” er angeren som topper lista. Tett fulgt av; ”Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt.”
Tid til bare å være og å kunne drive med lystbetonte aktiviteter for aktivitetens skyld står øverst på de fleste ønskelister! Likevel har majoriteten integrert et ord som «tidsklemma» i vokabularet sitt - som noe som beskriver en temmelig gjennomgripende følelse vi lar ta bolig i oss gjennom så å si hele livet.
En livsstil med fokus på å bedre vekstvilkårene for andre spirer enn vår kjøpekraft, vil åpenbart være mer bærekraftig for å nå et mål om en mer rettferdig verden og ikke minst for kloden. Det vil kunne muliggjøre et liv med mer helhet og mindre ambivalens, i hvert fall om du er en som meg – som relativt ofte plages av følelser relatert til mangel på indre sammenheng.
I visse sammenhenger i livet tar nemlig den jevne nordmann valg som jeg er temmelig overbevist om at for mange innebærer å kjenne på ambivalens i en slik grad at det pirker bort i våre innerste tanker om selve meningen med livet.
Når vi opplever det kanskje aller mektigste i livet, å bli foreldre, så akseptere vi å ta i mot den tiltenkte tiden samfunnet har satt av til dette prosjektet, før vi skal ut av hjemmet og være med å holde samfunnshjulene atter i gang. Barnet vårt leverer vi i en institusjon, etter at vi har gjennomført tre dager med ”tilvenning”. Så biter vi tenna sammen, ignorerer klumpen i magen og overlater til profesjonelle å få oppleve vårt barns milepæler i sin personlige utvikling de videre årene. Noen forskere roper varsko om forhøyet stressnivå og foruroligende tilknytningsbrudd, men vi snur oss ikke tilbake. Det er best slik, foreldrene må skynde seg tilbake til lønnsarbeidet – det er jo bra for vekst i BNP!
Hva taper vi mon tro selv i denne ordningen? Hva taper barna våre? Mange kjenner sikkert at det er verdt det, det er i hvert fall mange som sier akkurat det. De som imidlertid kjenner at det er noe galt her burde det kanskje finnes alternativer for? Dette omhandler jo faktisk et valg som potensielt får store konsekvenser for både oss selv og barna våre. Burde det kanskje finnes rom for å lytte til vår intuisjon (ofte utskjelt som dårlig samvittighet, noe som foreldre oppfordres til å ignorere), når den gir oss tydelige signaler om at vi handler strid med egne verdier?
For meg innebærer frihet en aksept for det. Friheten til å kjenne etter i seg selv om man er komfortabel med å sette bort primæroppdragerrollen for sitt barn til en annen enn seg selv, uten å bli pådyttet følelser av skam, er ikke for mye å be om!
Etter barnehagefasen kommer skolefasen. Til tross for at en ganske så samlet psykologstand og politikere fra alle partier på et tidspunkt sa seg eksplisitt enige om at 6-årsalderen er en alder for lek og ikke læringsstyrte aktiviteter da reform-97 stod på dagsordenen, befinner landets 6-åringer seg nå ved skolepulten og fyller svært mange av sine våkne timer i døgnet med nettopp læringsstyrte aktiviteter. Attpåtil har de lekser når de kommer hjem! Slik fortsetter skoleløpet, med en økende grad av fokus på læringsmål og evalueringssystemer. Fasen; ”barndom” har rett og slett blitt degradert til en forberedelse til voksenlivet (les: arbeidslivet).
Sånn er det bare? NEI! Sånn vil ikke jeg at det skal være, og sånn trenger det ikke være. Lekser for eksempel, er først og fremst et arkaisk etterslep fra tiden da barna måtte veksle mellom å jobbe for å bidra til en del av familiehusholdet og å gå på skole. Da ble lekser sett som nødvendig for at barnet skulle kunne holde tritt med læreplanen. Dette er forbi. Nå er problemet det motsatte - barnet frarøves sentrale elementer som ligger i barndomsplanen! Utvikling innenifra og FRI lek iblandet livsviktige ingredienser som undring og nysgjerrighet. Vi har som voksne et ansvar for å sikre barna våre dette rommet, hvor barndommens egenverdi er det eneste som er i fokus. Ironisk nok er dette også det beste grunnlaget for at de små barna skal utvikle en evne til-, og glede ved, å forbli nysgjerrige nok til å tilegne seg kunnskap videre gjennom hele livet.
Gjennomgående i skolegangen er det målet om at alle de små menneskene skal bli tilpasningsdyktige (les: lydige) samfunnsborgere, som skal finne sine plasser i systemet basert på arbeidslinje og produksjon med positive utslag i landets BNP, som står på vår FELLES agenda. BNP er summen av alle varer og tjenester et land PRODUSERER. Tonnevis av verdi slipper ikke inn i dette tallet! Ikke barnepass, eldrepass, matlaging eller frivillig arbeid. Ikke nærvær med ditt eget barn eller amming for den saks skyld. Amming har i USA blitt forsøkt kvantifisert og anslått til å ligge på en verdi på linje med Kinas millitærbudsjett! Det er noe Norges helseregnskap trenger, snarere enn stressa ettåringer i barnehage med kroppen full av kortisol.
Tilbake til skolegang. Praktiske fag på timeplanen prioriteres vekk. Sliter du med plusskvamperfektum eller hater matte så er fremtidsutsiktene temmelig dystre til tross for om du skulle ha talent i tresløyd og egentlig drømmer om å bli møbelsnekker. Mister du motivasjonen i løpet av videregående høyner du frafallsprosenten og blir en del av et mønster vi nedsetter kontrollgrupper for å analysere.
Kan det være at det bare er akkurat som det skal være, at ikke absolutt alle finner sin tiltenkte plass i det strømlinjeformede utdanningsløpet? Skulle vi kanskje vurdere å lære av dette at det er indikatorene for suksess som bør være gjenstand for en kritisk gjennomgang og ikke elevene selv?
Over i den yrkesaktive fasen er det 100 % arbeid som gjelder, 5 av 7 dager i uka. Deltid er sorgens sjøl både med tanke på likestilling og pensjonspoeng. Gevinstene de som selv velger å jobbe deltid potensielt vinner ved således å prioritere en mulighet til å være mer i sitt nære og kjære, er det nærmest tabubelagt å snakke om.
Blir man arbeidsledig, eventuelt av ulike årsaker arbeidsufør, følger for mange med en følelse av å være uverdig. Et overordnet system som stadig vekk bruser med fjærene og varsler strengere tider, overvåker at du punktlig fyller ut og leverer skjema etter skjema. I tillegg må du, som arbeidssøkende, underskrive på at du når det måtte by seg behov for din arbeidskraft, er villig til å rive opp eventuell familie med rota, og flytte din arbeidskraft dit den kan bidra. Dette er krav, om du skal kunne motta en økonomisk kompensasjon, som får livet til deg og dine til å kunne fungere videre.
Snart vil mange av jobbene på arbeidsmarkedet bli overtatt av maskiner. Kan vi imøtekomme dette med å fokusere på muligheter fremfor krisemaksimering? Kan vi tenke oss et arbeidsmarked hvor en basisinntekt gjør det attraktivt å dele jobber, slik at flere av oss kan jobbe akkurat passe mye og faktisk få oppleve en balanse mellom jobb og fritid i hverdagen?
Sammenlignet med livssituasjonen til medmennesker i andre verdensdeler kan man absolutt si at det ligger sabla mye trygghet i vår samfunnsordning. Kunne vi driste oss til å være enda mer ambisiøse og legge til idealer som verdighet og personlig valgfrihet i vår unike velferdsmodell? Altså fristilt fra beskyldninger om latskap og navlebeskuing?
Jeg fortalte forleden elevene mine som kommer fra alle verdens hjørner at jeg bor i generasjonsbolig. En av de spurte følgende om det betydde at jeg likte foreldrene mine. Jeg bekreftet at ja det gjorde jeg og en av de andre la til at det gjør vel alle. Nei, ikke alle gjør det kunne så noen opplyse om, disse noen i Norge la nemlig foreldrene sine inn på sykehus.
Det er jo faktisk heller ikke slik at om noen skulle ville velge å ta vare på sine gamle foreldre så anerkjennes dette som et verdig dagsverk å motta penger til å leve for. Dette aksepterer vi - og overlater ”jobben” til fremmede så vi selv kan fortsette som roboter til den jobben vi har. Vi blir ved vår lest, vår arbeidsgiver og pensjonspoengpott. Det er det beste for vekst i BNP!
Ganske trist rett og slett. Jeg har selv jobbet på alders- og sykehjem. Det finnes sikkert mange forskjellige utgaver av disse men jeg vil tippe visse trekk er gjennomgående. Ville Fru Holm drikke kaffe når det var hvilestund så kunne hun bare glemme det. Hun ble lagt i seng dermed basta. Der de eldre i mange kulturer blir behandlet med en økende grad av respekt med alderen, for deres opparbeidede visdom og livserfaring, er det ikke uvanlig at de hos oss blir behandlet som umyndige aktører i eget liv, utdaterte og overflødige.
Jeg tror ikke innføringen av en universell basisinntekt vil kunne løse all min ambivalens. Men jeg tror Rutger Bregman har rett når han hevder at arbeidslinja som gjennomsyrer hvordan vi organiserer samfunnet, bygger på en rekke feilslutninger som rett og slett har gått ut på dato. Jeg tror at om vi er villige til å se og ta i mot dette som et nytt premiss som vi kan bygge vår virkelighet omkring- så vil det i stor grad kunne sette oss fri.
Folk vil ikke slutte å jobbe av den grunn! Folk flest ønsker jo å ha en jobb. Til det er vi da dessuten også for grådige, de fleste av oss har vent seg til et forbruksmønster som krever langt flere penger enn det en basisinntekt vil kunne tilby. Men denne grunnpotten kan gi fantastiske effekter! Som økt fleksibilitet i tråd med hvilken livsfase vi befinner oss i og ikke minst en sosial utjevning! To faktorer som i seg selv kan øke totaliteten av verdighet for alle samfunnsborgere, fra vugga til graven! Det er jammen meg ikke småtterier.
Jeg tror på, at vi i et av verdens på så mange måter mest privilegerte land, kan unne oss å våge å satse på en løsning som åpenbart vil kunne bringe en lang rekke positive synergieffekter inn i Kari og Ola Nordmanns liv. Som en av mine favorittdamer; Linn Stalsberg, formulerer det i sin bok ”Er jeg fri nå” så vil vi kunne få oppleve et liv med mindre grad av ”ubalanse mellom ytre krav og indre ønsker som kjennes umulige å få i hop”. Tilintetgjørelsen av slik diskrepans kan omregnes direkte i høyere livskvalitet!
En basisinntekt vil gi fellesskapet evnen til å romme en frihet til å ta særegne, bevisste valg på en rekke essensielle områder i livet. En reell mulighet til å kunne velge å ta vare på våre nære og trengende i ulike aldre helt selv, eller å ha et økonomisk grunnlag for å kunne starte opp et kreativt gründerprosjekt. Det er ikke grenser for hvilke oppfinnelser vi mennesker kan komme opp med om fokus på økonomisk vekst ikke behøver å skygge totalt for kreativiteten.
Ville ikke samfunnet og livet i sin helhet blitt mye mer givende, inkluderende og menneskevennlig om vi fremelsket et slikt mangfold innenfor fellesskapet? Jeg tror vi ville blitt en gladere gjeng av det, og det er faktisk verdt en hel del i seg selv. Ironisk nok ville det nok lagt et bedre grunnlag for vekst også, men det er tross alt mye mindre relevant enn den mening og helhet det ville kunne gitt livene våre.