De nominerte til Spellemannprisen minglet tett i tett i Oslo Konserthus i går. Musikere fra alle deler av musikklivet, som bare samles ved denne anledningen. I sentrum for oppmerksomheten i første omgang sto Kristoffer Cezinando Karlsen, som vant tekstforfatterprisen i fjor, og kan komme enda sterkere tilbake som årets store prisgrossist når prisene deles ut samme sted i slutten av februar.
Sigrid derimot, var det nesten ingen som hadde hørt om på denne tida i fjor. Det gjenstår å se om NRK og Spellemannprisen velger å sette søkelyset på disse samme to artistene som dominerte P3Gull rett før jul, eller om de vil gi Spellemannprisen en mer egen profil. Blant de nominerte er det nok artister vi knapt har sett på TV før. Som Cashmere Cat, som ble årets produsent i fjor, og kan bli det igjen, i tillegg til to andre utmerkelser. Han er imidlertid ikke kjent for å kaste glans over slike begivenheter.
Nominasjonene til Spellemannprisen understreker igjen mangfoldet i norsk musikk. Igjen ser vi at denne bredden blir ivaretatt av en underskog av mindre plateselskaper. De tre største er så godt som fraværende i sjangerklassene, men tar igjen når det kommer til Årets låt. Motorpsychos femten minutter lange «A Pacific Sonata» har neppe vært med i vurderingen. Årets låt er nemlig en ren kategori for strømmefavorittene. Men det er her de store inntektene i musikklivet ligger. Vi har ikke hatt tid til å finregne på dette foreløpig, men tendensen er like klar som de seneste årene: De tre største plateselskapene, Universal, Sony og Warner, står for over 85 prosent av inntektene fra innspilt musikk i Norge, men har nesten ingen nominerte til Spellemannprisen. De små selskapene, som deler på smulene fra strømmetjenestene, har nesten alle de nominerte.
Klassene er ikke lenger albumavhengige. Sigrid får være med i klassen for årets popsolist for EP-en «Don’t Kill My Vibe», som varer i 13 minutter. Seeb er nominert til årets popgruppe for «2017», som rett og slett er en spilleliste, som foreløpig ikke er definert for omverdenen. En litt underlig konstruksjon, må vi kunne si. Og sjangerinndelingen til Spellemannprisen er og blir et uføre: Her er tre klasser som hovedsakelig inneholder gitarbasert rock (rock, metal og indie), mens klassen for beste popgruppe skal romme så forskjellige artister som No. 4 og Marcus & Martinus – samt Hajk, som er enda et gitarbasert band som hadde fortjent en pris. Et av fjorårets mest eventyrlystne popalbum gjemmer seg i barneklassen: «Snydelig» med Meg og Kammeraten Min. Som også får et nikk fra klassen for Årets komponist, til Martin Hagfors, men hvorfor ikke også kammeraten Erik Johannessen?
Dansebandene er borte. Kategorien ble for liten. De ble anbefalt flyttet til countryklassen, der de i så fall har gitt tapt for mer rendyrkede rootsartister. Albumet som glimrer sterkest med sitt fravær, og kanskje har falt mellom flere sjangere, er skamroste «Cleo» med Charlotte Dos Santos. Hun har til gjengjeld fått en nominasjon som årets debutant, der hun konkurrerer med Hkeem, Kjartan Lauritzen, Sigrid, Lüt og Rohey.
Spellemannprisen blir aldri perfekt før det er jeg som bestemmer hvem som skal få alle prisene. Jeg tenkte derfor å ramse opp noen andre personlige favoritter som ikke er nevnt i nominasjonene, men de ble fort for mange til å få plass. Noe som bare understreker nivået på norsk musikk i 2017. Hvis vi skal driste oss til å kåre Årets klasse blir det denne gangen Åpen klasse: Med Erlend Apneseth Trio, Jo Berger Myhr/Ólafur Björn Ólafsson, Nils Økland og Ola Kvernbergs Steamdome. Alle med lovpriste album som, til tross for at de låter helt forskjellig, samles om dristige musikalske utspill. Tre av dem er gitt ut på det smale selskapet Hubro, det fjerde av Hubros moderselskap Grappa. De slår meg at en TV-overføring av denne klassen alene kunne blitt to sterke timer for de mest eventyrlystne.
Selv om hun «bare» har to nominasjoner denne gangen må årets største Spellemann-favoritt igjen bli Susanne Sundfør. I tillegg til å bli årets popsolist kan hun vinne prisen for årets album for «Music For People in Trouble». Hun må dessuten være storfavoritt til å få hovedprisen som Årets Spellemann, som det ikke nomineres kandidater til. Det gjør det heller ikke for selveste Hedersprisen. En utmerkelse for lang og tro tjeneste som vi i år tar for gitt går til Vazelina Bilopphøggers. Gruppa som gjennom snart 40 år har vist at det går an å leve godt og lenge i landet, uten å flytte til Los Angeles, eller å ha vunnet en eneste Spellemannpris før.
Spellemannprisene deles ut i Oslo Konserthus 25. februar. Etter 46 år for første gang på en søndag.