«Jeg vil takke stortingsrepresentantene Geir Jørgen Bekkevold (KrF) og Trine Skei Grande (V) for å ha overtalt regjeringen igjen.»
Og igjen og igjen. Det er blitt en årlig øvelse: Statsbudsjettet legges fram. Årets mest uheldige i Kultur-Norge slår alarm om dramatiske følger av kutt. Men så kommer Venstre og KrF dem til unnsetning.
Det har ikke vært kjedelig å følge kulturpolitikken under regjeringen Høyre/Frp: Det har vært to kunstneropprør. Det har vært demonstrert mot kutt i filmfondet. Sitatet over kommer fra leder for Norske Billedkunstnere, Hilde Tørdal, som har stått i bresjen for kunstnerne gjennom trusler om stipendkutt, og krangling om hvem som skal få dele ut kunstnerstipendene. Sistnevnte konflikt har resultert i at kulturminister Linda Hofstad Helleland er blitt beskrevet som en av de svakeste kulturministrene vi har hatt. Med liten respekt for kulturlivets fagfolk. Det er ikke rart at en rekke kulturaktører har ønsket seg en ny kulturminister. Trolig blir dette ønsket oppfylt.
Mange peker på kulturministerposten for Venstre dersom det blir enighet i regjeringsforhandlingene. Og kanskje kan det bli partileder Trine Skei Grande selv som tar denne. Men med Venstres inntog spøker det for det som har vært den perfekte planen for regjeringen i kulturpolitikken de siste årene.
Thorhild Widvey kom for mange overraskende inn som kulturminister i 2013 med oppbrettede ermer, klar for en aldri så liten revolusjon for kulturlivet. Utredninger ble bestilt, og kuttforslagene kom: For filmbransjen, kunstnerne og mediene. Kunstnernes såkalte sugerør i statskassa skulle fjernes. Folk flest skulle slippe å betale for kultur de ikke benyttet seg av.
Konsekvensene av de kuttene som har vært foreslått de siste årene hadde vært svært dramatiske, om de faktisk ble gjennomført. Men med unntak av filmfondet, som i år ved det Skei Grande har omtalt som et «arbeidsuhell», fikk et saftig kutt, har de mest drastiske kulturkuttene fra regjeringen blitt reversert i budsjettforhandlingene. Regjeringen har visst at både kutt i pressestøtte og midler til kunstnere ville være viktig for Venstre og KrF å unngå. Derfor har de også turt å foreslå dem.
Skei Grande har uttalt at Venstre og KrF har fått stort gjennomslag på kulturfeltet. De har heller ikke opplevd sterk motstand fra regjeringspartiene. Det er ikke så rart. For med samarbeidsavtalen med Venstre og KrF har regjeringen kunnet legge fram uansvarlige kutt for å glede velgerne sine, i visshet om at Venstre og KrF har vært de fornuftige foreldrene som har ryddet opp, og roet gemyttene.
Spørsmålet nå er hvordan denne foreldre-barn-relasjonen skal kunne opprettholdes når Venstre eventuelt blir med i regjeringen.
Venstre vil ha løft for bibliotekene. De vil ha sterke offentlige kulturinstitusjoner med gode, forutsigbare rammevilkår. De vil ha gode langsiktige stipendordninger for kunstnere, og sikre både pressestøtten og NRK. Kulturdelen av Venstres partiprogram er ingen fest for Frp. Hvordan de skal bli enige om en felles kulturpolitikk er en gåte. Enten må Skei Grande sette sin lit til at Stortinget rydder opp i framtidige kulturkutt, mens Venstre taper ansikt som kulturparti, eller så må Frp finne på fiffig dobbeltkommunikasjon for å rettferdiggjøre Venstres avtrykk i kulturbudsjettet.
Eller kanskje det er tid for å tenke utenfor boksen? Statsminister Erna Solberg har åpnet opp for at det kan komme nye statsrådsposter. I stedet for en kulturminister, kan Venstre få en kulturkuttreverseringsminister. Denne ministerens oppgave kan være å fortelle om flere kutt som regjeringen har diskutert å gjennomføre, for så å avlyse dem alle sporenstreks. Kanskje kan kulturkuttreverseringsministeren legge fram budsjettet på en god gammeldags overhead, mens hun (eller han) markerer reverseringene, én etter en, med en rød tusj. «Dette ville vi gjøre, men så gjør vi det ikke likevel.» Vinn-vinn. Alle velgerne er fornøyde.
Det hadde selvsagt blitt for dumt. Men får Venstre kulturministerposten har de en gyllen mulighet til å markere seg, hvis de får lov. Kulturmeldingen som skal danne grunnlaget for framtidens kulturpolitikk, er i støpeskjeen. I disse dager arrangeres innspillsmøter med kulturlivet, som har høye forventninger. Kulturminister Helleland mener det er på tide å tenke helt nytt. «Det som gjør oss voksne mest skremt er kanskje det vi bør satse på», uttalte hun til Nettavisen i november.
Det kan være gøy å tenke seg at man skal snu opp ned på alt. Men for kulturfeltets del er det helt greit at mor Venstre kan overta styringen for kulturpolitikken, slik at ikke fundamentet for kulturen vår, nemlig de som skaper den, glemmes. Med Venstre kan kanskje festen med uansvarlige kuttforslag bremses.