Ali Talib, profeten Muhammads svigersønn, hevdes å ha sagt at «Koranen taler ikke for seg selv. Den har bruk for fortolkere, og fortolkere er mennesker». I dette ligger det et potensial for refleksjon: Mennesket erkjennelsesevne er begrenset. Det ser ikke under evighetens synsvinkel; denne evnen er forbeholdt Gud. Av den grunn bør mennesket være åpen for alternative perspektiver enn de man i utgangspunktet har. I denne fundamentale erkjennelsen – epistemisk fallibilisme, for å si det pent – ligger det en oppfordring om forbeholdenhet. En påminnelse om at din forståelse av troen til enhver tid er under utvikling.
Å lese har derfor med mot å gjøre. Mot til å fortolke og reforhandle. Videre handler det om ydmykhet. Om hensikten er å motvirke nedbrytende krefter og felles fiendebilder, må vi lære oss å anerkjenne vår innbyrdes avhengighet, dvs. at mennesket er et relasjonelt vesen, som eksisterer i utallige nettverk og relasjoner. Og siden vi er innviklet i hverandres liv handler vår egen selvoppfatning også om hvordan samfunnet betrakter oss. Dersom muslimer i det norske samfunnet føler at de mangler grunnleggende aksept for hvem de er, kan selv positiv kritikk av usunne religiøse dogmer og deres manifestasjoner oppleves som angrep på egen identitet. Slik trigges en psykologisk ryggmargsrefleks, en proteksjonistisk innstilling som bidrar til at utsatte muslimer hegner om gamle tolkninger i stedet for å omfavne nye. Dette kan utvikle seg til en ond sirkel.
Mennesket har en fantastisk glemsomhet, men historien taler for seg. Gjennom å konstruere vrengebilder av minoriteter har det vært mulig å legitimere horrible forbrytelser. Den atlantiske slavehandelen, Apartheid i Sør-Afrika og nazistenes folkemord mot jødefolket, er noen konkrete historiske eksempler. Hva er fellesnevneren i disse historiske skrekkhendelsene? Det er fenomenet kalt dehumanisering, dvs. å strippe et menneske for alt av egenverdi og menneskelige kjerneegenskaper. Under folkemordet i Rwanda i 1994, framstilte hutuermilitser tutsi-gruppen som asinyenzi, dvs. kakerlakker, som skulle utryddes totalt. Denne umenneskeliggjørende psykologiske tankebanen, som ble innprentet av propagandakilder, banet veien for å legitimere grusomme overgrep overfor tutsi folkegruppen. I dag skaper muslimhat, mistenkeliggjøring og islamfrykt store lidelser. Sånne vrangforestillinger– som skjerper radikale motsetninger og genererer intoleranse og ringeakt overfor annerledeshet – er beskadigende for et helt samfunn, og dermed for livskvaliteten.
Muslimer så vel som ikke-muslimer, majoriteten så vel som minoritetene, må prøve sitt ytterst å beskjeftige seg med følgende allmennmenneskelige spørsmål, som har med viten, moral og håp å gjøre:
1. Hva kan jeg vite (om viten)
2. Hva skal jeg gjøre (om moralen)
3. Hva kan jeg håpe på? (om håpet for denne og den kommende verden)
Slike spørsmål og refleksjoner er fortsatt av uvurderlig viktighet i våre liv som mennesker, fordi vi forholder oss til våre omgivelser og hverandre. Gjennom å besvare de ovennevnte spørsmål, må muslimer og ikke-muslimer være kritiske og analytiske i sin tilnærming. Det handler i stor utstrekning om å foreta en seriøs analyse av virkeligheten, dvs. en analyse av våre felles problemer, utfordringer og muligheter. Det er gjennom å stille den riktige diagnosen våre vanskeligheter kan bli løst, i et fellesskap basert på gjensidig respekt og toleranse. I en tid preget av økende aversjon mot andres religion og kultur, er en sådan samordnet innsats for lengst overmoden.