2017 ebber ut med Arbeiderpartiet i krise. Selv da Fredsprisutdelingen ga Erna negativ presse på at hun ikke ville klappe for ICAN klarte ikke Ap å slå politisk mynt på atomvåpensaken. Og det til tross for at den saken alltid var vår.
Den store enigheten
På landsmøtet i april rådet den store enigheten i Ap. Kun tre dissenser ble det åpnet for i debatten om partiprogrammet, K i RLE eller ikke, tre eller fire år med attføring og et obligatorisk AUF-forslag om stopp av all boring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Ingen motkandidater mot ledelsen, ingen benkeforslag eller alvorlige meningsutvekslinger. Neste statsminister, Støre, skulle bare styre partiskuta trygt inn til regjeringsmakt. Hvordan kunne denne rungende enigheten lede til et nederlag i valget i 2017 på nivå med splittelsesperioden på 20-tallet da arbeiderbevegelsen var delt i tre partier?
En valgkamp uten kamp med semantiske variasjoner
Godt hjulpet av konsulenter framsto Ap-debattene med Erna og Frp som velformulerte passiarer der uenighetene begrenset seg til semantiske nyanser. Invitasjoner fra Ap til samarbeid gikk ut i alle retninger (unntatt dit de kunne aksepteres). I asyldiskusjonene med Frp, kombinerte Aps understreking av enighet i sak med bestyrtelsen over Frps måte å utrykke seg på, om det man var enige om!
Ap burde være vel kjent med at i motsetning til borgerlige stemmer venstresidas velgere bare når de ser det gjør en forskjell. Når alle saker er vannet ut i kompromisser og tverrpolitiske enigheter, og Ap sitt standpunkt reduseres til en semantisk vri på høyresidas budskap, er det mange som faller av og blir værende i sofaen. Det hjelper heller ikke at kandidatrekrutteringen på begge sider synes gjennomført av samme rekrutteringsbyrå av nær blåkopier av strømlinjeformede yrkespolitikere med høyere utdannelse.
Så hva forklarer Jeremys suksess i 2017
Mens Ap-valget ble en krise var 2017 også valgåret da Jeremy Corbyn overrasket alle med en utrolig nesten-seier over Theresa May. May gikk til valg for å styrke flertallet og endte opp i Downing Street på de nordirske unionistenes nåde. Hvordan var det mulig i den erkekonservative britiske virkeligheten med en erklært unelectable Corbyn på topp i Labour, interne stridigheter og uttalt mistillit internt om både lederskap og politikk, fra et flertall i Labours parlamentsgruppe? Hvordan klarte Corbyn likevel å sikre et britisk valgskred for sosialdemokratiet? Jonas, som genierklært debattant og leder uten opposisjon internt, taper mot Erna som alle forståsegpåere var enige om satt på overtid i Norge.
Selv om også Brexit spilte en rolle, mener jeg forklaringen finnes i forskjellen på tydelighet i den politiske agitasjonen i britisk og norsk arbeiderbevegelse i 2017. Der Corbyns Labour frontet saker og meninger som har resonans hos radikale velgere, kjempet Ap i sin valgkamp nok et konsulentindusert slag om prosentene i sentrum. Den evige kampen om den imaginære, tannløse og meningsløse sentrumsvelgeren, som uansett lander konservativt, gikk dårlig denne gangen og. Invitasjonene til Venstre og KrF styrket ikke den politiske profilen og vet vi nå, lokket hverken troende eller små og mellomstore bedriftsledere over til Støres flanke. Ap må slå seg fri av konsulentenes råd om å tekkes alle og heller stå for det som Corbyn frontet; offentlig helse, høyere utdanning for alle og offentlig eierskap.
Jeremys tydelige meninger mobiliserte frustrerte velgere på venstresiden. Våre velgere så åpenbart ikke meningen med politisk engasjement i den strømlinjeformede politiske virkeligheten til det norske A-laget anno 2017. Som vi hørte så altfor ofte i vårt hjemlige ordskifte, Ap mener det samme, men Sylvi, du kan ikke utrykke deg slik!
Det hjalp ikke at utallige brede politiske forlik med høyresiden bandt opp Ap i standpunkter for mangt og mye som kunne engasjere, fra Bardufoss, til innvandring og atomvåpenpolitikk.
Nettopp, atomvåpensaken er et illustrerende eksempel på forskjellen mellom Labour og Ap:
Mens Storbritannia, som har vært en atomvåpenmakt siden 1952, har en Labour-leder som aktivt støtter atomvåpen-nedrustning og forbud, har Arbeiderpartiet til tross for stolte tradisjoner med en atomvåpenfri basepolitikk siden 50-tallet ikke våget å tone flagg i denne saken i det hele. Dette til tross for at 80 % av velgerne i Norge støtter atomvåpenforbudet.
Ikke mindre merkverdig blir dette når alle er kjent med Ap-ledernes vågemot og innsats under forrige Ap-regjering. Da startet og fullfinansierte Ap prosessen som i sommer endelig ga verden et atomvåpenforbud 72 år etter Hiroshima og Nagasaki. Aldri har foreldre vært mer fornektende. Selv under og etter tildelingen av den historiske ICAN-fredsprisen, et faktum som i seg selv skulle borge for at denne unnfangelsen burde være korrekt å stå for i dag, har Ap valgt å ikke tone flagg.
Hvorfor? Mange trodde lenge det var behovet for gjenvalg av Jens for å stagge Trump i NATO som lå bak. Men selv med to års forlengelse av Jens sitt åremål i boks er Ap like vage. Om det er den historiske støtten til regjeringsstyrt utenrikspolitikk i Norge som forklarer tannløsheten eller frykten for USA og NATO, så er følgene for Arbeiderpartiet ille. Så lenge vi som bevegelse ikke klarer å vise at vi står for noe klarer vi hverken å vinne den politiske agendaen eller valg. Vi må som bevegelse våge å stå for noe. Og i 2017 er det de som står for noe som vinner støtte fra de som ellers ikke lar seg engasjere: Dette var forskjellen på suksess og fiasko fra Trump via Sylvi til Jeremy Corbyn og Bernie Sanders i 2017.
Selv om det både er sent og lenge til neste valg, må Arbeiderpartiet nå tone tydelig flagg i denne saken. Ap har alltid vært tilhengere av en stans i galskapen og en støttespiller for den prosessen som Jonas startet i Oslo i 2013, med full finansiering fra vår bevegelse i regjering. Du og Ap ga verden et atomvåpenforbud og ICAN fredsprisen. Jonas, ikke glem at du har en enorm fordel i denne saken; du trenger bare si det du alltid har ment!