Syster Berit og je glede oss den mårran, vi var bedt i juleselskap hos skyldfolka våre i Brua. Vi tok på oss nye fine kjoler som sydama hadde greid å få ferdige like før jul. Dom var laga ta grå linduker og pynte med non gamle blonder a mor hadde gjømt sea før krigen. Sydama hadde hatt det travelt med å sy kjoler ta gamle duker eller dynetrekk den høsten. Kåpen våre var og flotte, bronmelerte med hetter, oppattsydde ta gamle ulltepper:
Under kåpen hadde vi ullgensar og ullhosor, på beina beksomstøvler. Men i ryggsekken hass far låg fiskeskinnskoa våre, lysebrone og lette. - Men dom skar ikke brukes ute, sa a mor. Hu hadde hatt et par den sommar`n, og etter ei regnskur var det bare filler att ta dom.
Je tørte ikke å si at je var litt kvalm, - var redd for at det ikke ville bli no ta selskapet. Je fekk sitta på sparken hass far nerover, a mor og a Berit brukte den andre.
Det store huset hass onkel Jens og a tante Johanne var nesten som et mirakel. Det var innlagt vatn og bad! På kjøkkenet kom det varnt vatn frå en behølder på veggen, og hele huset vart oppvarme ta radiatorer som det boble og frese i. Heme hos oss var det et svare stræv med å bæra inn vatn og ved, - vi hadde bare vedommer vi, en stor en på kjøkkenet og non små etasjeommer i dei andre romma.
Je syntes det lukte vondt i gangen, det lukte lutefisk! Je likte ikke den usæle fisken og vart redd for at det var det vi skulle ha tel mæddas. Sjølsagt vart det servert gulaktig skjelvende lutefisk, og synet ta den gjorde at je vart kvalm att. A mor sa at alle onga måtte smaka, så skulle vi få kjøttkaker etterpå, hvis vi åt non få biter med fisk.
A Berit og a Gullbjørg åt litt, men je orke ikke, og sa at je måtte kaste opp. - For no tull, sa `n far, - nå må du ta deg sammen og eta litt du og. Akkurat da måtte je bøye meg, og så kom oppkasten rett ner i fanget mitt! Je bælja, sa at den nye kjolen min var ødelagt, og at je hadde vondt i magan. Je fekk ligge på sofaen på ei god pute, a tante la et pledd over meg og der sovne je.
Da je vakne att, satt`n onkel Jens og `n far ved salongbordet og drakk no som kaltes pjolter. Dom hadde vørti så hægmælte, og je hørte etter å dom prate om. Han far sa at han trudde krigen snart ville vara over, for russera var på væg inn i Tyskland. - Ja, dom er på væg inn i Nord Norge og, la han tel. - Stakkars folka der, sa `n onkel, - dom har vørti jaga vekk frå hema sine, og så har tyskera brent alle husa doms, ja alle uthusa og, og krøttera har vørti slakte. - Det var godt at amerikanera kom og hjerte tel med å vinne krigen, sa `n far. - Dom er visst langt inne i Frankrike dom nå. Også prate dom om en som hette ”Sjørtsill”. Je synte det hørtes ut som ”sursild”, men så skjønte je at det var en engelskmann, og at han var en bra kar. Han hadde sagt at sjøl om Stalin var kommunist, så måtte dom i vest hjelpe russera med å vinne over Tyskland. – Han Stalin vart jo uvenner med `n Trotski han, sa `n onkel, - dom kjempe nok om åkke som skulle bli ledar`n da kamerat Lenin døyde. Han var jo i Jevnaker ei stynd og han Trotski, sa `n far,- men Stalin greide å få ti livet ta`n, - vart drept i Mexico han, i 1940 var det visst.
A tante kom inn og sa at nå skulle vi gå rundt juletre og synge julesanger. - Du orker vel å vara med på det? Ja da, sa je, - je er ikke kvalm lenger.
Hu tente lysa på treet og hengte opp non norske flagg som egentlig ikke var lov, - vi høldt en an i henda, gikk rundt og sang alle julesanga, både dei alvorlige og dei morosamme.
Etterpå kom a tante inn med ei stor kransekake som og hadde ulovlige norske flagg tel pynt. Vi onga fekk rau brus, og da glømte je hele magasjauet, heldigvis.
Etter ei stynd sa `n far at vi måtte vi komma oss hematt. Vi fekk på oss ytterklæa, sa takk for oss og begynte på hemattovervægen.
En diger gul måne liksom gliste tel oss da vi tok sparka våre og drog oppover forbi Rosendalsmølla, Meieri og Hauglikafeen.
Ved det store, svarte huset på venstresida ta vægen, sa `n far at det kaltes ”Nødens Tilflukt”! - - Åffer det a? spørte je. - Jo, sa `n far, - det har seg sånn at en som bor der er så god tel å laga hembrent, og når non er ”nødig”, går dom dit og kjøper seg en dram!
Da vi rusle opp bakken ved husmannsplassen, fekk vi se en tysk soldat som kom mot oss. Han hadde geværet med bajonetten i handa og svingte den fram og tel bars. A Berit og je vart redde og klengte oss inn tel `n far. Han tok rundt oss og viske at vi bare skulle stå helt stille!
Tyskar`n gikk midt i vægen, høldt det stygge geværet framafor seg og sjangle forbi. - Han er nok full og kænskje vettskræmt, viske`n far, - har vel vøri på kafèen og fått for my innabords! – Je syns nå litt synd på `n je, sa a mor, - det er vel ikke alle tyskera som er svin heller. Mange ta dom har jo bare vørti kommandert ut i krigen ta han derre gælne Hitler!
Non tyske soldater og et par jinter sto på trappa utafor Møldstadkvennkafèen og røykte. Dom vinke tel oss og sa”God Jul”! - Ja, ja, sa mor mi, sånne jinter blir ofte kalt tyskertøser, - men hvis dom bare har ”en” kjæreste, så fortjener dom vel ikke det stygge navnet!
Da vi var ved Præstkvennslåven, snudde je huet og såg bortover mot Farjerhuset. Je ville ikke risikere å få se Styggen Sjøl nei! A bæstemor hadde sagt at han Gamle Erik satt under låven der og spelte på fela si i romjula!
Tur`n langs Ålsvægen forbi Vingersydama og Nyhusskreddar`n var trygg og koselig, og så var vi ved Røisli, jøtt glade for at vi var hematt etter en spennende og begivenhetsrik juledag i 1944.