I Dagsavisen den 13.desember 2017 kunne vi lese at vestkantskolene er navlebeskuende og ikke har solidaritet med østkantskolene.
Bakgrunnen for denne påstanden fra driftsstyreleder ved Trosterud skole, er at han finner det problematisk at rektorer tenker at det er en nedre økonomisk grense for driften av en skole. Det har vært en høring knyttet til hvordan ressursene for Osloskolen skal fordeles. Høringen bygger på anbefalinger som rådgivingsselskapet Deloitte har utarbeidet på oppdrag av Bystyret. Driftsstyrene ved skolene i Oslo har uttalt seg; og det er bred tilslutning fra hele byen til anbefalingene i rapporten.
Det er blant alle skoleledere, lærere, foreldre og politikere jeg har snakket med, enighet om at skolene som har de største utfordringene, bør få de største tildelingene. Både faglig og politisk står byen samlet i dette spørsmålet. Vi ønsker alle en skole som utvikler potensialet til alle elevene. Vestkantskoler og østkantskoler har altså uttalt seg positivt og solidarisk til en bedre og mer rettferdig fordeling av ressursene.
Det var en tilsvarende omfordelingsprosess i 2016. Da måtte eksempelvis Tåsen skole kutte vesentlig. Tåsen skole er en stor skole, og den var allerede blant de skolene med det minste budsjettet per elev og den laveste lærertettheten per elev i Oslo og i Norge. Kuttene medførte den gangen en stor belastning for en allerede økonomisk presset skole. Skolen fikk nedgang i elevresultater, et presset arbeidsmiljø og vansker med å oppfylle forpliktelsene sine. Byråden var på skolebesøk, og hun utviste forståelse for situasjonen. Det ble tatt nødvendige grep.
2017 ble etter hvert et bedre økonomisk år for Tåsen skole, og prosessen med å rette opp konsekvensene av tidligere trange budsjetter, startet. Resultatene for 2017 er igjen gode, sykefraværet lavt, og skolen kan følge opp både elever og ansatte på en bedre måte. Tåsen er likevel fortsatt blant de skolene med minst ressurser per elev, og det betyr at det ikke er rom for vesentlige kutt.
Andre skoler i Oslo har likheter med Tåsen skole. Det er derfor en reel bekymring når skoler må gjøre nedbemanning. Det handler ikke om å være navlebeskuende eller mangle solidaritet. Det handler om å sikre forsvarlighet for alle elever og ansatte - i hele Oslo. I en høring med utdanningskomiteen kom det fram at skoler som eksempelvis Tøyen, også står i fare for kutt. Det går en grense for forsvarlighet på alle skoler, for Tåsen er det en grense, for Tøyen en annen, og det er også en grense for Trosterud.
Vi lever i en sammensatt by som ikke er tjent med å polarisere motsetningene. Mange skoler har hatt forsvarlige budsjetter i 2017. Det gleder meg at skoler med behov skal bli ytterligere styrket for å kunne håndtere utfordringene de står i, men det bekymrer meg om man vedtar en omfordeling som kan gi uforsvarlige økonomiske rammer; om det skulle være øst eller vest i byen.
Med en så stor støtte som det finnes til ressursfordelingsmodellen, burde man tillate seg en grundigere undersøkelse av forsvarligheten før man fatter endelig vedtak. Det handler ikke om prinsippene eller intensjonene i modellen, men om enkelte uheldige konsekvenser av modellen, som det krever mye krefter å rette opp i dersom «uheldighetene» først er vedtatt.
Byråden sier mer enn tydelig at alle skal oppleve en bedring i skolebudsjettene, og vi venter i spenning på hva gårsdagens budsjettvedtak vil bety i praksis. De foreløpige tallene vi sitter på, tilsier likevel vesentlige kutt.
Den objektive utredningen Bystyret bestilte advarer, rektorer redegjør for konsekvenser, driftsstyrer gir uttrykk for uro – og nå har enkelte talspersoner trukket intensjonen til rektorene i tvil og forsøker å skape splid i en samlet Osloskole. Bare av denne siste grunn bør man utsette vedtaket av ressursfordelingsmodellen til etter jul.
Dersom det stemmer at skolebudsjettene nå har blitt så gode at man trygt kan vedta modellen, så burde noen måneder utsettelse være uproblematisk. Osloskolen er kjent for å gjøre et grundig arbeid, gjøre gode analyserer. Osloskolen våger å lære av sine feil og iverksetter tiltak som gir ønsket resultat. I Osloskolen ser rektorene i vest til øst når de vil se på god skoleutvikling. Det er likevel ikke et spørsmål om øst eller vest. Det er et spørsmål om å sikre forsvarlighet for alle elever og ansatte i hele Osloskolen – og det er solidaritet i praksis.