Debatt

Kaffetårer

Jeg er usikker på om Dagsrevyen har reddet eller ødelagt livet mitt.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den alvorlige nyhetsstemmen fylte rommet. Det var nytt fra den omsorgsfulle Staten: «I de nye kostholdsrådene for forebygging av hjerte- og karsykdommer fra Helsedirektoratet, anbefales det å holde seg unna flere typer kaffe. Årsaken er at ufiltrert kaffe fører til økt kolesterol». Og for tidlig død, kunne de lagt til. Det var det jeg hørte.

Min aller mest utøylelige last er kaffe. For hver dråpe vann har jeg sikkert i meg ti dråper kaffe. Før morgenmøtet her på jobb har jeg hatt i meg tre kopper. Har jeg skrevet en ingress som er sånn noenlunde fiffig, belønner jeg meg selv med en kopp kaffe. Hver lille samtale med en kollega akkompagneres med kaffe. Lunsj rundes av med kaffe. Kaffe avler kaffe. Det har blitt tørstedrikk.

Antioksidanter har jeg fortalt meg selv («som å spise frukt!»), og bøttet nedpå. Hadde kaffe vært så sunt som jeg har innbilt meg selv, ville jeg kunnet leve evig. Tanken om at det skulle være fett i kaffen på jobben, at maskinen ikke filtrerte bort kaffefettet, har ikke engang streifet meg. Før nå. Denne uka.

Og det var som å få en dødsdom. Det svimlet for meg, som om jeg i årevis hadde levd et seksuelt utsvevende liv i New Yorks mest utagerende klubbmiljø og så tilfeldigvis fått vite om AIDS. Tilbake på jobb reiv jeg opp vår Coffee Queen-maskin. Ikke et filter å se. Og det knøyt seg i brystet mitt da jeg sjekket med kaffesjefen. Nei da, det var ren, ufiltrert kaffe som endte i koppen. Og så i kroppen. Herregud, det jeg har hatt i meg 7–8 kopper daglig av de siste ti årene, har vært kokekaffe! Et konservativt anslag er fem kopper per dag, 200 arbeidsdager i året i ti år. Årene krymper seg ved tanken.

Myten om etterkrigstidas hjerte og karsykdommer, med vekt på kar, er jo knytta nettopp til kokekaffe. Kjelen som sto på komfyren hos mormor på østkanten, som Gudrun bare helte kaffen oppi toppen på og lot stå i noen minutter. Kopper med bunnfall som måtte tygges. Det var jo selve dødskilden, sammen med margarin.

På et eller annet vis hadde jeg lukket øynene, og ørene, og lagt bort logikken, jeg trodde så mye på framskrittet, moderniteten, at jeg bare antok, tok for forbannet gitt, at kaffe i dag ikke kunne være 50-talls kokekaffegift, at det var regler for og imot og at det var statlige underetater som daglig syslet med tilsyn av kaffekildene. Det kunne bare ikke være sånn at kaffen var full av fett, av farlig fett. For hva har vi politikere og departementer og en robust offentlig sektor til hvis det i 2017 fortsatt er fett i kaffen, liksom?

Her har man veid hver brødskive, vurdert hver stripe rapsoljetilsatt smør, hver bit kjeks, snudd hver næringsmiddelpakke tenkelig for å se etter mengden mettet fett. Slitt med samvittigheten etter hvert vaffelhjerte og hver berserkergang i smågodtdisken. Skreket «tilbake!» til barna når vi har passert suppeposer med palmefett i butikken. Man har prøvd så godt man har kunnet å redusere alt det som er så gærent, og så har fienden, kolesterolverstingen kaffe. sittet så tett meg på meg at den har vært i blindsonen.

Hva nå da? Aner ikke. Har Dagsrevyen reddet meg eller knust mitt hjerte? Sikkert er det at jeg må ta en kaffepause, skal jeg kompensere for 10.000 kopper.

Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen