Trine Skei Grande, Erna Solberg og Siv Jensen har «sondert» seg ferdig om regjeringsutvidelsen. Neste fase er forhandlinger om betingelsene for Venstres inntreden. Det er Venstres stortingsgruppe som bestemmer om partiet skal inn i regjeringen. Men først vil Trine Skei Grande høre hva hennes landsstyre mener.
Det er uenighet i Venstre om veien inn i regjeringen vil føre til fortapelse eller til en plass der partiet kan trives og blomstre. Det ligger mange snublesteiner på veien. Den største er ikke Høyre. Den lar seg lett rydde av veien. Venstre har vært i regjering med Høyre tre ganger etter krigen. De to partiene er i dag politisk mye likere hverandre enn det de var for bare noen år siden.
Trine Skei Grande og Erna Solberg kommer sikkert til å bli enige.
Problemet er Frp. Venstre har aldri vært i regjering med Frp. Den politiske avstanden mellom Venstre og Frp er i dag omtrent like stor som den var i Lars Sponheims tid. «Heller Jens enn Jensen», sa den tidligere Venstre-lederen. «Heller Jensen enn utenfor regjeringen», sier dagens Venstre-leder.
Uenigheten er stor når det gjelder klima- og miljøpolitikk og asyl- og innvandringspolitikk. Venstre må ha forsikringer om at det ikke blir oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Siv Jensen må svelge mange kameler. Frp-statsråder og statssekretærer må vike for å få plass til Venstres folk. Ett er sikkert: Hvis Venstre blir fornøyd med betingelsene, blir Frp misfornøyd. I Frps stortingsgruppe er det ikke stor begeistring for tanken på å gi det lille «tullepartiet» stor innflytelse. Stemningen er ikke blitt bedre etter at Venstre gikk med på Aps forslag om å stenge døra til Nobelkomiteen for Carl I. Hagen.
På grasrota i Venstre er mange i tvil. Tvilen går helt til topps i partiet. Uenighet og splittelse er Venstre vant til å leve med. Hele Venstres historie er en lang fortelling om splittelser. Professor Terje Rasmussen viser i sin bok «Offentlig parlamentarisme» til noe Sigurd Hoel skrev om Venstre. «Venstre er plaget av indre nid og nag som av en krampe. Hver av de to gruppene innen partiet tenker: De andre partiene kan enda gå an; men det blir ikke til å puste her i landet, så lenge denne andre gruppen i Venstre får lov å trives og blomstre.» Selv til spøk å være var dette kraftig kost, kommenterte Høyres John Lyng som i 1963 klarte å få Venstre, KrF og Sp med i sin regjering.
Det er også morsomt å minne om at Venstre sprakk så det suste på regjeringsspørsmålet i 1972. Bak lå uenigheten om medlemskap i EF (EU) som delte partiets stortingsgruppe. Formelt kom partisplittelsen på spørsmålet om Venstre skulle gå med i Korvald-regjeringen som skulle forhandle om en handelsavtale med EF. Flertallet i landsstyret gikk inn for at Venstre skulle gå inn i regjeringen. Flertallet i stortingsgruppa sa nei. På det etterfølgende landsmøtet på Røros ble partiet splittet. Mindretallet med partiformannen Helge Seip og den profilerte Bent Røiseland i spissen marsjerte ut og dannet et nytt parti.
Så galt går det ikke denne gangen. Venstres landsstyre kommer til å marsjere i takt med sin leder Trine Skei Grande fram til forhandlingsbordet. Det betyr ikke at marsjen automatisk leder til målet. Siv Jensen har så langt trådd vannet. Det slutter hun med i det øyeblikket forhandlingene dras i gang. En sentral kilde i Frp sa til meg at det ikke er noe poeng å ta Venstre med i regjeringen. Det hadde gitt mening hvis også KrF hadde gått med. Da hadde vi fått en flertallsregjering. Går Venstre med må Frp først forhandle med Høyre og Venstre i regjering, for deretter å forhandle med KrF i Stortinget. Politikken vil bli dreid vekk fra Frp og over mot Venstre. Frp får også mindre innflytelse på regjeringens politikk når partiet mister et par statsråder til Venstre. Frps stortingsgruppe får neppe samme anledning som før til å kjøre sitt eget politiske løp. Hvis ikke Erna Solberg klarer å sette en stopper for det, vil helt sikkert Trine Skei Grande gjøre det. Tida med en Frp-politikk i regjering og en annen i Stortinget kan være over.
For Venstre må det være et tungt tankekors at partiet for første gang bryter med KrF. Så lenge Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide hang sammen, var de en maktfaktor. Det viste de under regjeringsforhandlingene etter valgseieren i 2013. Ifølge dem selv fikk de gjennom samarbeidsavtalen gjennomslag for viktig sentrumspolitikk.
Med Venstre i posisjon og KrF i opposisjon blir de hengende og dingle hver for seg. KrF og Venstre mister dermed sitt felles regjeringsprosjekt fra høstens valgkamp om å danne en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Trine Skei Grande vil gå til valg neste gang med et løfte om å regjere sammen med Frp og Høyre. KrF vil kjempe for å fjerne regjeringen. Sentrum har gått i oppløsning.