Trakassering og midlertidighet

Etter uker med beretninger om seksuell trakassering og overgrep, i og utenfor arbeidslivet, serverte LO-nestleder Peggy Hansen Følsvik forrige uke en velrettet verbal salve mot arbeidslivspolitikken. Når det åpnes for mer midlertidighet i arbeidslivet, øker også risikoen for overgrep og trakassering, slo Følsvik fast fra talerstolen under LO Stats årlige kartellkonferanse på Gol. Svaret fra arbeidsminister Anniken Haugli var total avvisning. En avsporing, mener Haugli.

Det er det samme om du er midlertidig eller fast ansatt, hevder arbeidsministeren overfor NTB. Seksuell trakassering skal uansett ikke forekomme på arbeidsplassen. Det siste har hun selvsagt helt rett i, slik hun også har helt rett i at seksuell trakassering også foregår utenfor arbeidsplassen, og at denne må tas like alvorlig. Men når kritikken av ansettelsesform avfeies som en avsporing, da er Haugli på villspor.

Fast ansettelse er selvsagt ingen garanti for noe som helst, også fast ansatte utsettes for overgrep, men du skal være rimelig blind for maktstrukturene i arbeidslivet og menns maktmisbruk for ikke å se betydningen av trygge arbeids- og ansettelsesforhold i kampen mot trakassering og overgrep. Det er ingen avsporing når det advares mot et arbeidsliv med mer løsarbeiderkontrakter og midlertidighet. Det er tvert imot spot on.

La oss ta film- og teaterbransjen, der det hele startet, med avsløringene av Hollywood-produsent Harvey Weinstein. Muligheten for maktmisbruk i denne bransjen er enorm. Utrygge arbeidsforhold er normalen, konkurransen om jobbene er hard. Arbeidsløsheten er skyhøy. I oppropet #stilleforopptak, skrevet under av 487 kvinnelige skuespillere, pekes det nettopp på ansettelsesforhold som en av grunnen til at det har vært stille så lenge: «De aller fleste skuespillere i Norge er frilansere på kortere kontrakter, noe som gjør det å anmelde trakassering eller overgrep til en risikosport – vi risikerer å bli sett på som vanskelige og dermed ikke få flere jobber». Vitnesbyrdene om trakassering og overgrep, som følger oppropet, tegner et bilde av rå, brutal og utspekulert maktmisbruk fra menn i bransjen. Det beskrives hvordan menn med makt, gjerne eldre menn, bevisst og kynisk bruker denne makten overfor yngre kvinner. Og det reises krav om arbeidsplassene legger til rette for at alle kan melde fra om trakassering og overgrep, uten frykt for å skape dårlig stemning eller å miste jobben.

Vi har sett lignende beretninger fra Sverige. Hvorfor har de ikke gjort opprør tidligere, spurte den svenske dramatikeren og forfatteren Martina Montelius nylig i en kommentar i Expressen, der hun beskriver en ukultur marinert i kvinneforakt. Hvorfor har de ikke slått tilbake mot sjefene, hvorfor har de ikke gått til streik, spør Montelius og svarer med å vise til at 93 prosent av teaterskuespillerne og hundre prosent av filmskuespillerne er frilansere.

Det gjelder selvsagt ikke bare film- og teaterbransjen, lignende beretninger kommer fra andre bransjer, om kvinner som ikke har meldt videre om trakassering og overgrep, fordi de ikke har hatt noe sted å vende seg, eller ikke har visst hvem de skulle snakke med. Andre har kanskje fryktet for ikke å bli trodd, eller for å ødelegge egen karriere. Usikre forhold, løse kontrakter, gjør det vanskeligere å melde fra, frykten for å bli kastet ut er for stor. Når du vet at du kan bli erstattet av andre, dersom du oppfattes som brysom, er sjansen større for at du holder kjeft.

Kraften i vitnesbyrdene og oppropene vi har sett de siste ukene er enorm. Kamp mot seksuell trakassering har vært et kjernespørsmål for feminismen i årtier, nå er det løftet med en kraft vi ikke har sett tidligere. Taushetskultur brytes ned. Omfanget av et strukturelt samfunnsproblem brettes ut. «Det er som om sceneteppet endelig rives til side slik at folk får se virkeligheten», slik Torild Skard formulerer det. Dette vil tvinge fram endringer. Kampen mot seksuell undertrykking er samtidig en seig og langvarig kamp. Som journalist og forfatter Marte Michelet påpeker er det «langt fra at et problem synliggjøres til at det blir slutt på problemet».

Michelet er en av flere sentrale feministiske stemmer som i avisa Klassekampen etterlyser politisk handling, i forlengelsen av vitnesbyrdene og oppropene. Det strekes opp konkrete tiltak, for styrking av seksualundervisningen på skolene og et sterkere vern mot trakassering og overgrep i arbeidslivet. En av dem som peker på arbeidslivet er forfatter og voldtektsforsker Anne Bitsch, som i Klassekampen sier at vi må ramme inn dette som et arbeidslivsproblem, og ha kjønnsanalyser av dereguleringen av arbeidsmarkedet. Det er, som også Bitsch påpeker, liten tvil om at terskelen for å melde fra om trakassering er høyere som midlertidig ansatt. Det er ingen avsporing. Det er grunnleggende for å få gjort noe med maktforholdene på arbeidsmarkedet og sikre trygge arbeidsplasser.