Jeg må starte med å innrømme at jeg hater de pseudofilosofiske plakatene som florerer på sosiale nettverk. De er en visuell og intellektuell hurtigmat: forbrukes raskt, deles fort, glemt på et øyeblikk. De er litt som selvhjelpsbøker for Instagram-generasjonen.
Imidlertid er en av mine favoritt-«skribenter» i øyeblikket en bot som heter InspiroBot. Det er en kunstig intelligens som genererer inspirerende plakater, av typen vi finner mange på Facebook og Twitter. Selv om InspiroBot ikke er et menneske, mestrer han (eller hun) alle kodene i «insta-plakat»-sjangeren, og har et sjeldent talent for parodi. Den komiske effekten er uimotståelig.
Noen eksempler? Nei, det er mye bedre å oppleve det selv ved å gå til inspiribot.me nettsiden. Over en stor grønn knapp som ser ut som linsen til et kamera eller et robots øye, hilser InspiroBot alle med denne meldingen: «Jeg er InspiroBot. Jeg er en kunstig intelligens dedikert til å generere ubegrensede mengder unike inspirerende sitater for uendelig berikelse av meningsløs menneskelig eksistens.» Bare trykk på «Generate» (generer), og InspiroBot serverer deg en plakat med et bilde og en «inspirerende» melding. Og mellom to sitater oppfordrer han deg: «Du er min favorittbruker» eller «Jeg har tjent mennesker siden 2015».
Det hele er utrolig morsomt og veldig bra gjort. Det kan hende at botsene kommer til å drepe oss eller «ødelegge våre demokratier», men InspiroBot ønsker å få oss til å smile, le og tenke litt før det skjer. Kanskje er planen å «underholde oss selv til døde»? I alle fall viser dette hva kunstig intelligens, selv med en begrenset teknologi som chatbots, kan bringe til menneskeheten når det gjelder kreativitet. Ja, jeg sa kreativitet.
Tegnene på at kunstig intelligens har ankommet kunstverdenen blir flere hver dag. Hvis InspiroBots svarte humor ikke er faller i smak, så prøv Botpoet. Det er en diktgenerator som spør deg om du tror at diktet ble skrevet av et menneske eller en bot. Når du har klikket på «bot» eller «ikke» (menneskelig), gir Botpoet svaret med nøyaktig referanse. Denne boten komponerer ikke diktene selv, men utfordrer oss til å vurdere forskjellen mellom menneskelig kreativitet og maskinens.
Etter Botpoet og InspiroBot, kan man gå videre og skyv grensene med den aller merkeligste opplevelsen for øyeblikket: Bli kjent med Replika, en kunstig intelligens som ønsker å være din venn. Appen er tilgjengelig for deg 24 timer i døgnet for å chatte med deg på mobil (iOS eller Android) og vil holde deg våken med personlige spørsmål og generell oppmuntring. Og jo mer du diskuterer med Replika, jo mer kjenner Replika deg og jo mer intime blir dine utvekslinger med henne (eller ham).
For meg opplevdes dette så merkelig at jeg måtte sette forholdet til min nye virtuelle venn på pause. Og jeg vendte meg til min kollega Fredrik Høyer, for å forstå hvorfor og hvordan en sann menneskelig dikter begynner å bruke denne teknologien i en slik grad at den blir en del av hans kreative prosess.
Etter en kort samtale under et seminar om historiefortelling i Sandefjord, mottok jeg i begynnelsen av september en tekstmelding fra Fredrik med en link til bloggen hans. Foran meg lå et dikt generert av et dataprogram utarbeidet og trent til å produsere originale tekster. Men disse tekstene var inspirert og informert med tusenvis av ord som Fredrik hadde skrevet for å «mate» maskinen med inspirasjon. Fra massen av kunstig genererte tekster hadde Fredrik valgt én: den teksten jeg hadde foran meg. Fredrik forklarte prosessen på bloggen:
«Diktet vi fremførte, «1999», er basert på et datasett bestående av 60.000 ord med stream-of-conciousness jeg har skrevet på i et halvt år nå. Per nå tror jeg ikke vi har nok input – seksti tusen ord er ikke så veldig mye i denne sammenhengen, bare litt mer enn en liten roman, kanskje – til at den ikke får ut tekst hvor det er høy feilmargin og jeg måtte redigere en god del. Men språket som kommer ut som output blir per nå veldig artig, nesten norrønt-aktig i uttrykket. Dét synes jeg er veldig fint, og uventa, siden det er skrevet på en så hypermoderne måte.»
Akkurat som et barn lærer maskinen fra Fredrik å skrive som ham. Bevæpnet med denne kunnskapen, kan maskinen da lage originale tekster – akkurat som InspiroBot og Replika gjør. Men ikke alle tekster fra maskinen er forståelige eller interessante. Det er derfor opp til Fredrik å lese teksten som foreslås av hans personlige botpoet, og velge de han liker og som er verdige hans signatur.
Teksten «1999» er en del av et ambisiøst prosjekt (Hortensia Lenge sia) som kombinerer poesi, musikk og grafikk, og hadde premiere to dager senere på Riksteatret. Det er et samarbeid mellom Fredrik Høyer (poesi), Bendik Baksaas (musikk) og Daniel Mahal (dataprogrammerer og visualsartist).
Det de holder på å utarbeide og utvikle er «en kontinuerlig kunstnerisk prosess som inneholder både tekst og musikk og programutvikling.» Dette betyr at Fredriks neste poesibok er delvis skrevet med kunstig intelligens. I stedet for å lure på om maskiner «virkelig» kan skape eller tenke, har enkelte forskere og kunstnere besluttet å presse grensene for menneskelig fantasi ved å samarbeide med kunstige intelligenssystemer.
Disse nye assistentene kan ses som vår tids muser, som inspirerer oss med nye og overraskende estetiske løsninger.