I dag har jeg lyst å skryte litt. Av en konkurrent – eller i alle fall en avis som konkurrerer om gode saker og noen lesere. Dagsavisen, tidligere Arbeiderbladet, tidligere Social-Demokraten, tidligere Vort Arbeide, er en god avis. En viktig og god avis. Først og fremst for Oslo, men stadig er Dagsavisen med på å prege det nasjonale nyhetsbildet, på en måte som er imponerende, når man vet at inntekter og antallet ansatte er vesentlig mindre enn mange av de andre avisene i Oslo.
Og ser man på historien er det neppe tvil om at Arbeiderbladet tapte svært mye på at konkurrenter i Oslo, som Aftenposten og Nationen – kom ut hele krigen, og lot seg også bruke av okkupasjonsmyndighetene, mens Arbeiderbladet taptte alt i løpet av de fire og et halvt årene de ikke kom ut. Arbeiderbladet fikk utbetalt vel en million kroner i ulike erstatninger i avisoppgjøret etter krigen, men det utgjorde småpenger i forhold til alt de tapte.
Likevel lever avisen. Lever og leverer. All ære til gjengen som hver dag får dette til å skje.
Norge er et riktig land. Nå snakker jeg ikke om BNP – eller oljeinntekter. Men Norge er et riktig land på aviser, på viktige lokale talerør – som er med på å ivareta dette som er så viktig, for demokratiet. Intet mindre altså enn folkestyret. Det er nemlig slik at ord binder sammen folk. Og aviser binder sammen ord. Binder sammen byer, bygder, eller som vi i avisen jeg har ansvar for, Telemarksavisa (TA) prøver, å binde sammen Telemark fylke.
I forhold til folketallet er det ufattelig mange aviser i Norge, relativt sett, flere enn noe annet land på kloden. Mange ord, mange titler, mye godt bindingsverk. Fra nord til sør, fra Finnmark Dagblad i Hammerfest til Lindesnes i, nettopp ja. Noen av disse avisene har aldeles nydelige navn, som jeg gleder meg stort over. Navn som vitner om framtidstro, optimisme og pågangsmot. Som Tidens Krav i Kristiansund, Arbeidets Rett på Røros, Demokraten i Fredrikstad, Framtid i Nord i Troms, Framtia på Meløy eller Fremover i Narvik.
Stolte navn. Det er også schwung over navn som kommunistavisen Friheten, eller den store avisen i Kristiansand som patriotisk kaller seg Fædrelandsvennen. Og da hører selvfølgelig også Vårt Land i Oslo med.
Så har vi den viktige landsdelsavisen Nordlys i Tromsø, og også Ny Tid i Oslo. Dag og Tid er det også tøft å kalle en avis, selv om den ikke kommer ut daglig. Muligens et paradoks. Klassekampen er ikke flau over sin politiske bakgrunn og sitt samfunnssyn. Og Bodø Nu legger vekt på den herlige dialekten i området. Lokal koloritt er det også over Avvir som kommer ut i Karasjok og Kautokeino og Strilen på Knarvik utenfor Bergen, samt Dølen i Gudbrandsdalen.
Norge er en nasjon av bygder, noe Bygdabladet i Bokn, Bygdanytt i Arna og på Osterøy, og Bygdebladet i Randaberg er beviser på. Bygdebladet finnes også på Ørskog, mens i Vikersund har man Bygdeposten.
I Sogn og Fjordane har de flere gode aviser, som riktignok heter omtrent det samme, det er Firda i Førde, Firda Tidend i Sandane, Firdaposten i Florø i tillegg til Fjordabladet i Nordfjordeid, Fjordenes Tidende på Måløy og Fjordingen som kommer ut i Stryn og Hornindal.
Jeg liker også navnet Fjuken som kommer ut i Skjåk. Navnet er tatt fra en bekk. Det er litterær schwung over den fine avisen i Horten, Gjengangeren, mens det er varme og nærhet over avisnavnet Grannar i Ølen og Etne samt naboavisen Grenda i Kvinnherad På samme måte som Nome-folket i Telemark kan glede seg over Kanalen på Ulefoss.
At Sydvesten kommer ut i Bergen er ikke rart, at Snåsingen blir utgitt på Snåsa er opplagt, men at Verdens Gang ikke engang klarer å opprettholde lokalkontor rundt i Norge vitner muligens om et litt for ambisiøst navn.
På Østlandet pynter tre aviser seg med landsdelsnavn. Selvfølgelig den glimrende Østlandsposten i Larvik, men i tillegg har vi Østlandets Blad i Follo og dypt i skogene finner man Østlendingen på Elverum.
I Ytre Namdal kommer Ytringen ut, men der er dialekten så krevende at det ikke alltid er godt å skjønne hva de ytrer. Ytringsfrihet har de uansett. Så har vi øyavisene, Øyblikk på Giske på Sunnmøre, Øyene på Nøtterø og Tjøme og Øyposten på Finnøy.
Aviser kommer ut for å binde sammen folk. Binde sammen folk med ord. Tankene går til diktet «Kvart menneske er ei øy» av Tarjei Vesaas, med åpningen:
«Kvart menneske er som ei øy, som kjent. Så det må bruer til».
Ta godt vare på avisen din. Gjerne Dagsavisen din. Det er ikke godt å bli broløse i vår tid. Så skal vi i bransjen samle ord så godt vi kan.
