Debatt

Peer Gynt og prestens tale

Har Peer Gynt en ukjent tvillingbror? Et alter ego unnfanget av en dikter som ikke vil navne han?

I dag er det 150 år siden «Peer Gynt» ble utgitt, 14. november 1867. Eindride Eidsvoll spilte Peer i Nationaltheatrets ferskeste oppsetning. FOTO: MIMSY MØLLER
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ibsen maner til ettertanker. Nesten 80 år før «Den ukjente soldats grav» i Paris heiser han flagget for og reiser en symbolsk minnestein over et menneske som på tross av tidens fiendeideologi, vil virke for en framtid uten bruk av våpenmakt. Peers navnløse tvillingbror ønsket seg verken militærtjeneste, eller lik Peer, å profittere på konfliktindustrien. En enkel, jordnær Espen A, tilsynelatende fjernt fra moderne askeladder i næringslivet. Bonden overskred gjerne seg selv for å tjene andre.

Hos Ibsen dukker militærnekteren først opp i tredje akt av «Peer Gynt». Peer er ute i skogen da han forbløffet får øye på kar som «frivillig» kutter av seg en finger. En dramatisk form for militærnekt hvor bondegutten heller enn å underkaste seg en sjuk nasjonalisme vil ta ansvar for hjem, kone og kommende barn. Han ender som et sosialt utskudd. I femte og siste akt, en mannsalder seinere da den eldre Peer vender hjem, blir han plutselig var et begravelsesfølge. Den døde er bonden som han engang så kutte av seg fingeren. Prestens monolog over bonden er Ibsens lengste i hele historien om Peer Gynt. Tilfeldig? Stillheten rår rundt presten når han taler. Likevel er budskapet sett i en større sammenheng merkelig lite påaktet.

Hva om Ibsen betraktet militærnekteren som selve hovedantagonisten til Peer? Han som virkelig lever den personligheten som Peer skulle ha blitt? Han som ikke bare er seg sjøl, men seg sjøl primært for alle andre? Et menneske som opplever at gleden ved å gi, langt overgår det å ta. Ibsen har her kastet ut en brannfakkel som vi helst verken vil se eller røre. Er det i det hele tatt lov å problematisere den tidvis sjarmerende, men tragiske figuren Peer ut ifra noe annet enn en freudiansk morsbinding og et arketypisk, «modernisert» perspektiv?

Bare tanken på å iscenesette «Peer Gynt» ut ifra en menneskelig evolusjonær og militærpolitisk vinkel, vil nok få mange til å gjespe eller steile. Ibsens samlede forfatterskap oser av en fyr som med fynd og klem vil vekke oss fra vår dyriske herkomst og mentale steinalder. 150 år etter «Peer Gynt»-utgivelsen lever vi fortsatt i en epoke mest kontrollert av stuter hvis livsinnhold er begrenset til en nevrotisk jakt etter makt, penger og «vakre damer». Hva om de tok en timeout? Grublet litt over hvordan dyreinstinktets naturlige «enten – eller»- verden som rettesnor for humant samvær så ofte ender i blodbad ingen er tjent med. Forrige århundre viste en institusjonalisert menneskeofring og fiendebilder uten historisk sidestykke. Hva med heller å gripe dybden i ordtaket «sannheten kan ha flere ansikter».

Hva mener vi med et lands forsvar? Spørsmålet overskrider både pasifismeproblematikk, religioner og herskende militære festtaler. Om Stortinget vedtok at militærdepartementet og kulturdepartementet byttet plass når det gjaldt pengefordeling, ville jeg ha følt meg langt tryggere for norske barns framtid. Dessverre virker politikerne fullstendig blinde for krigsindustriens umettelige mage. Hva en skrue på en fregatt eller et militærfly koster, kunne antakelig holde hundre kulturskoler og hundre gamlehjem i drift over en årrekke.

Majoriteten domineres av en skrullete individuell og nasjonal oppfatning av hva vekst og utvikling egentlig dreier seg om. Er ureflekterte og blinde når krigsindustrien via media og lobbyister forutsigbart krisemaksimerer med «farlige russere» foran enhver storting-avstemming om å øke militærbudsjettet.

Vi utdeler Peer Gynt-priser og Fredspriser i hytt og vær. Holder kommersiell taktisk kjeft når fredsprisvinnere dør uten å ha fått anledning til å motta prisen. Internasjonalt lar vi oss representere av en nyfrelst NATO-entusiast som ytterligere vil øke budsjettet for bomber og granater fordi en farlig vits av en amerikansk president forlanger det. På tide å våkne? Kanskje heise flagget, reise en bauta over en ukjent militærnekter? Ibsen roterer bannende i sin grav. Vi er ikke bare lenger oss sjøl nok.

Mer fra: Debatt