Hans høyst unyanserte sort-hvitt-innlegg om maktmisbruket før reformasjonen, fremstår som et eksempel på kirkelig maktmisbruk i dag, og ikke i fortiden.
«Pavekirken var den gang ikke det minste interessert i at folk skulle tenke selv», hevder Simonnes med allvitende tilbakeblikk, og fortsetter, for riktig å understreke sitt høyst generaliserte poeng: «Prestene holdt sine prekener på latin.» Problemet er bare at denne påstanden om prekener for folket på latin og ikke på folkespråket er en protestantisk fiksjon som mangler historisk forankring. Fra norsk middelalder er Gammelnorsk homiliebok et velkjent eksempel på prekener på folkespråket. Når en godt over gjennomsnittet informert protestant som Simonnes påstår slikt sludder for å få frem maktmisbruk i Den katolske kirke før reformasjonen, skygger han for sitt eget anliggende og misbruker i stedet selv den makten og troverdigheten han som en profilert kirkelig aktør har.
Kontrasten til de maktfullkomne katolikkene i «pavekirken» er i Simonnes’ protestantiske klisjefortelling selvsagt Martin Luther, frigjøringshelten som «oppfordret folk til å tenke selv» og førte kristendommen fra «frykt» til «nåde». Han «ble aldri en verdslig makthaver», men «var en åndelig leder som satte fingeren på usunn religionsutøvelse», hevder Simonnes. Nei, Luther ble ingen verdslig makthaver, men i en sammenheng der maktmisbruk er temaet, blir denne konstateringen en halv sannhet, og det er som kjent ofte en løgn. Uten de verdslige makthaverne Luther samarbeidet med og deres maktbruk, eller -misbruk, ville det ikke blitt noe av Luthers reformasjon. Når bondeopprøret i Tyskland på midten av 1520-tallet med Luthers fulle støtte ble slått tilbake av fyrstene med hård hånd, var det da maktmisbruk eller legitim maktbruk? Når reformasjonen ble innført ved danskekongens militærmakt i Norge, om lag 20 år etter Luthers teser, var det da god maktbruk eller var det maktmisbruk?
Det mangler garantert ikke på maktmisbruk i Den katolske kirke, verken før eller etter reformasjonen. Men burde ikke også maktmisbruket i danskekongens religionsvesen etter reformasjonen nevnes når kirkemakt er tema? Når det ikke skjer i Simonnes’ artikkel, lærer vi dessverre lite om det kirkelige maktmisbruket før i tiden, men desto mer om mulighetene for maktmisbruk i dag ved misbruk av definisjonsmakten.
