UDIs sjef Frode Forfang er en ryddig embetsmann. «Tersklene for hva som skal til for at vi ikke kan returnere noen (til Afghanistan) er et politisk spørsmål», sier han. Han sier videre at det egentlig ikke særlig uenighet mellom UDIs sikkerhetseksperter og andre fagmiljøet om sikkerhetssituasjonen. Det tror jeg han har rett i.
Det er farlig i Kabul, men det er ikke så utrygt som i provinsene Helmand og Nangarhar, er fortsatt UDIs syn. Det er uklart hvilke faktiske kriterier UDI legger til grunn for denne konklusjonen. Som UDIs eget organ Landinfo nylig skriver: «Blant landets provinser har Kabul det høyeste antallet sivile drepte og skadde, og nasjonalt står provinsen for 20 prosent av alle registrerte ofre for konfliktrelatert vold»...»Angrepsfrekvensen i Kabul by er uregelmessig og uforutsigbar.”
I 2016 er det om lag 1800 døde og sårede sivile i Kabulprovinsen. Over 1000 døde og sårede i 1. halvår tyder på en klar forverring. I Oslo med det sentrale Østlandsområdet ville det tilsvare om lag 1200 døde og sårede årlig. Ikke utrygt nok? Om tallene i 2018 er enda verre, noe mye tyder på, er det da utrygt nok?
Det er riktig at de to nevnte provinsene preges av regelrette krigshandlinger mellom Taliban og regjeringen. I Kabul er det den hensynsløse terroren som gjør det farlig. Det er vanskelig å se at det skal være noen forskjell på å bli drept av Taliban eller IS i Helmand - og i Kabul, fordi det ene ser ut som en krig og det andre er terror.
Men som UDIs sjef sier: «De som returneres antas å ha samme risiko for å bli offer for konflikten i landet som andre deler av sivilbefolkningen». Det tror jeg også er korrekt, men det er mager trøst for den tvangsreturnerte 18-åringen som etter flere års oppvekst i Norge snakker flytende norsk, er godt integrert - og som kanskje ikke kjenner landet «sitt» fordi han er vokst opp i en flyktning-getto i Iran. Da fortoner det seg for mange unge afghanere dessverre nå som tryggere å flykte fra Norge.
Det er et nederlag for det siviliserte Norge.