Med jevne mellomrom slås det opp i media at institusjonsteatrene, som får betydelige midler fra staten til nettopp dette, ikke tilbyr barn scenekunst av høy kvalitet, men isteden tygger drøv på gamle klassikere. Jeg har selv vært en av kritikerne, og det jeg har ønsket meg er dette: Kunstnerisk interessant teater som vil noe mer enn bare å underholde. Det er ikke så mye å be om? Det siste tiåret har vi sett begge deler: Halvhjertede og uinspirerte reproduksjoner av kjente fortellinger, men også noen ambisiøse og kunstnerisk interessante forsøk på nyskaping innenfor rammene av institusjonen.
Adaptasjoner av barnelitterære salgssuksesser som for eksempel Tonje Glimmerdal, Pulverheksa og Doktor Proktor har også vært en tydelig trend. Selv om begrunnelsen for disse produksjonene ikke er eksplisitt formulert hos teatrene, kan vi ganske trygt anta at det har med publikumsgrunnlag å gjøre. En kjent tittel gjør billettsalgsjobben uendelig mye lettere.
Denne høsten kan det imidlertid virke som barnebokteatret har fått konkurranse av eventyrteatret, en annen kjent barneteatertradisjon. På Barneteatret vårt i Ålesund spilles Den lille havfruen, Askepott er på programmet på både Nordland Teater og Den Nationale Scene, og på Det Norske Teatret er Snøkvit er årets familieforestilling. Hva har skjedd? Er alle de gode barnebøkene brukt opp? Håper de på en Disney-effekt? Eller har institusjonsteatrene på samme tid funnet fram til at de faktisk kan gjøre to ting på én gang: Presentere noe kjent og salgbart samtidig som de utforsker vesentlige spørsmål i barn og unges liv?
Etter å ha sett Askepott på Den Nationale Scene (DNS) og Snøkvit på Det Norske Teatret (DNT), heller jeg mot det siste. Der iscenesettes de to klassiske eventyrfortellingene som samtidsdramaer med familierelasjoner i sentrum.
På DNS er både Askepott og Prinsen i sorg etter å ha mistet hver sin forelder. Faren til Askepott gifter seg på nytt, og Askepott må forholde seg til en ny mor og to stesøstre, samtidig som sorgen over moren er blodfersk. Prinsen får ikke lov å sørge, men blir oppfordret av moren til å gifte seg så raskt som mulig, for å komme over tapet av faren. I forestillingen spilles både Prinsen og Askepott som barn utsatt for voksnes uklokskap og tidvis omsorgssvikt, en situasjon som vil være gjenkjennelig for mange i teatersalen, både voksne og barn.
I dette grepet ligger forestillingens mulighet til å berøre. Ved at både Prinsen og Askepott har foreldrene som sitt største problem, oppheves også eventyrets stereotype framstilling av gutter og jenter. Askepott må ikke reddes av noen og Prinsen slipper å være en helt. Isteden møtes de to innenfor rammene av vennskap og en gryende forelskelse. Slik blir Askepott en fortelling om å være seg selv og om å se seg selv i den andre, ikke om en jomfru i nød og helten som redder henne.
Det siste er enda tydeligere i Snøkvit på DNT. Snøkvits mor Dronningen er bare opptatt av at datteren skal være tynn og pen. Derfor tvinger hun Snøkvit til å se seg i speilet og nekter henne å leke i hagen. Når Snøkvit en dag leker ute likevel, møter hun gartnergutten Jan Grønn. Da oppdager hun muligheten til et annet liv, utenfor slottet og langt unna morens rekkevidde. Men kampen om et liv i frihet blir hard. Snøkvit rømmer ut av hagen og ned i kloakken til Dvergene. Det er først etter at moren har forsøkt å drepe henne to ganger at Snøkvit tar steget ut i friheten og spiser av Sannhetens eple, et eple som gjør at hun dør og gjenoppstår og slik frigjør seg fra moren.
Tematisk undersøker verket hva som skjer når et barn kun elskes på betingelsen av at hun oppfører seg slik moren vil, og teksten skildrer løsrivelsen fra en slik relasjon som en kamp på liv og død. Det er med andre ord ingen kosetime teatret inviterer til, men blodig alvor, i en fortelling som problematiserer prinsesse-rollen og som gir prisen, her i rollen som gartnergutt, begrenset makt til å hjelpe, men livgivende kraft som venn og mulig kjæreste.
De to forestillingene utfordrer på hver sin måte de trange rammene for livsutfoldelse som Disney-prinsessene og Disney-prinsene tross alt har. Dette plasserer begge oppsetningene inn i en barneteatertradisjon som bruker eventyrene og mytene til nettopp å vri og vrenge på samtidens problemstillinger.
Da kan det også være verdt å nevne en forestilling som spilles utenfor de store institusjonene. Siden premieren i 2011 har scenekunstner og teaterklovn Katja Brita Lindeberg spilt Om bare Rosa kunne trylle 244 ganger for mer enn 28000 barn og unge. Forestillingen handler om Rosa, som ikledd en rosa prinsessekjole av de helt sjeldne, er overlatt til seg selv og lekene sine, enda det er kveld og hun skal sove. Lindeberg briljerer i rollen som det ensomme, kontaktsøkende barnet som forsøker å holde humøret og stilen oppe, men som er totalt avhengig av de voksne i salen for å sovne, for hun er tross alt et barn, ingen prinsesse.
Det norske scenekunstfeltet for barn og unge byr på viktige og kunstnerisk nyskapende forestillinger. I eventyrene ligger muligheten til å drøfte viktige problemstillinger. De tre nevnte forestillingene utfordrer eksplisitt de stereotypiske, romantiserende og utdaterte prinsesse-framstillingene vi møter hos for eksempel Disney. Høstens familieforestillinger inviterer til noe mer enn underholdning og åpner for viktige samtaler mellom voksne og barn om livets større spørsmål.
En lengre versjon av teksten er publisert på Periskop.no