Vi har findetaljert kunnskap om hvordan vi skal presse fisken til å vokse mest mulig effektivt. Men noe så grunnleggende som hvordan fisken har det – velferdsmålinger – har vi ikke fått til i noen anvendelig skala. Laksen som tidligere var vår stolthet, masseproduserer vi nå på en måte som rett og slett er flaut for sjømatnasjonen Norge.
Det vi vet helt sikkert er at biologien presses ut over hva den kan håndtere. Fiskene skal vokse raskt og tett: det er perfekt grobunn for sykdommer og parasitter. Vi skaper et luseparadis og kommer i ettertid med brannslukking gjennom kjemisk og mekanisk avlusing av fiskene. Dette er ikke løsninger, det er nødtiltak.
Det er avgjørende å få på plass gode og målbare velferdsindikatorer. Derfor er vi i Dyrevernalliansen stolte av å ha vært involvert da blant annet norske og britiske forskere ved Nofima, Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet, Nord Universitet og University of Stirling satte sammen en håndbok for måling av fiskevelferd i praksis.
Det nytter nemlig ikke å kun se på dødelighet og telle lus for å avgjøre hvordan fisken har det. Dette er en utfordring til næring, myndigheter og andre involverte: Ta i bruk denne verktøykassa som nå er satt sammen! Hvis vi ikke vet hvor landet ligger per i dag, så har vi lite håp om å bedre situasjonen.
Det er lett å komme med fine ord om velferd og bærekraft. Samtidig dør hver femte laks av sårskader, sykdom eller rett og slett utmattelse. En av hovedutfordringene er at alle parter må innse at disse problemene ikke kan rettes opp med nødtiltak. Summen av disse enkeltutfordringene påvirker Norge som sjømatnasjon, og det vil vi se i økende grad fremover.