Debatt

Et skammens kapittel i norsk historie

I 1934 ble de nektet innreise i Norge. Ti år senere endte 66 norske rom i dødsleiren Auschwitz-Birkenau.

DØDSLEIR: Auschwitz-Birkenau var sentrum for nazistenes utryddelse av jødene, og er et symbol på folkemordet av rom. Bildet er fra 1945. FOTO: STANISLAW MUCHA/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Vi ante ikke hvor det bar hen. Stadig måtte vi vente. På steder vi ikke visste hvor var, hørte vi stemmer, mest tyske, fløyt fra lokomotivet, tog som passerte og av og til mennesker som skrek. Hele tiden hørte vi gråt, fra både barn og voksne. Den eneste trøsten vi hadde var at vi var samlet (…) Vi undret over hvor vi skulle hen. Vi gjettet, alltid fant vi de beste løsningene. Vi skulle bli fri igjen». Disse ordene tilhører Milos Karoli. Han var midt i ungdomstida da han sammen med i overkant av tusen andre ble satt på et tog 15. januar 1944, med en for dem ukjent destinasjon. De fleste var jøder, men blant dem var også 62 norske rom, deriblant Milos Karoli. Avgang var fra SS-Sammellager, i belgiske Mecheln.

Eventuelle håp om frihet skulle bli grundig knust. Tre dager etter avgang fra Mecheln kom toget til Auschwitz-Birkenau, et sted med en ufattelige brutalitet satt i system. Kjent som sentrum for nazistenes utryddelse av jødene, men også symbol på folkemordet av rom under andre verdenskrig. Totalt ble 66 norske rom deportert til Auschwitz-Birkenau, der de ble plassert i utryddelsesleirens «zigeunerlager». De som ikke døde etter kort tid, måtte leve med den systematiske mishandlingen, overgrepene og frykten å bli plukket ut til medisinske eksperimenter og terrorisert av Josef Mengele, eller for å bli sendt til gasskamrene, slik 2.800 gjenlevende fanger ble da den såkalte «sigøynerleiren» ble avviklet i august 1944. 200.000 rom skal ha blitt drept av nazistene. Mange av dem i Auschwitz-Birkenau.

De færreste overlevde utryddelsesleiren. Av 66 norske rom overlevde bare fire: Milos Karoli og broren Stevo, Klara Karoli og Jeanne Galut Modis. De kom fra tre norske romfamilier. Det var spedbarn. Eldre. Unge. Voksne. Flere generasjoner, som ble nær utslettet. Historiene deres, skjebnen til norske rom, før, under og etter andre verdenskrig, er et skammens kapittel i norske historie, et kapittel som er så altfor lite kjent.

Milos Karolis historie, og beskrivelsen hans fra reisen i januar 1944, er hentet fra boka «Et uønsket folk», som lanseres på HL-senteret i dag. Fire historikere har dukket ned i arkiver ikke bare i Norge, men også andre land, og fulgt i sporene etter norske rom. Resultatet er et tungt dokumentert vitnesbyrd om skjebnen til norske rom. Resultater fra forskningen er tidligere presentert i rapporten «Å bli dem kvitt. Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom», som ble offentliggjort for et par år siden. Rapporten kom etter at norske rom henvendte seg til regjeringen og ba om at man måtte finne ut av hva som skjedde med deres familier. For selv om det har vært kjent at også norske rom var ofre for utryddelsespolitikken, så har omfanget og bakgrunnen vært en blind flekk. Forskningen var første dokumentasjon på at 62 norske rom ble drept i Auschwitz-Birkenau, det ble en anerkjennelse av uretten og overgrepene, og et viktig dokument for å skrive denne uretten inn i vårt kollektive minne.

Boka som lanseres i dag er en utvidelse av det som ble presentert i rapporten, og den første presentasjonen av dette for et bredt publikum. Selv om mye er kjent fra før, er det viktig at denne historien blir fortalt på nytt. Det handler ikke bare om det som skjedde under andre verdenskrig. Startpunktet er satt til 1915, men historien trekkes lenger tilbake i tid, forskerne dokumenterer hvordan norske rom gjennom lang tid har vært ofre for en rasistisk ekskluderingspolitikk, som statsminister Erna Solberg presist kalte det, da hun på vegne av den norske staten i 2015 beklaget overgrepene mot rom før og etter andre verdenskrig, og følgene det fikk under Holocaust. Sentralt i fortellingen er «sigøynerparagrafen» i den norske fremmedloven fra 1927. Norske rom ble ribbet for statsborgerskapet, og nektet innreise til Norge. Det var politisk konsensus om at de skulle stenges ute. Det var denne paragrafen justisdepartementet viste til da 68 norske rom kom til Padborg på grensen mellom Danmark og Tyskland i januar 1934, ti år før Milos Karoli og de andre ble deportert fra Mecheln til Auschwitz-Birkenau. De 68 hadde norske pass, og ville hjem til Norge, men ble avvist av det norske justisdepartementet. De var uønsket over alt, men fikk til slutt bli i Belgia. For å gjøre en lang historie kort: Norge nektet dem altså å komme hjem. Ti år senere ble mange av dem deportert fra Mecheln i Belgia til Auschwitz-Birkenau. Da krigen var over levde ekskluderingspolitikken videre, norske rom ble fortsatt nektet å komme hjem. Først i 1956, etter omfattende politisk press, ble «sigøynerparagrafen» avviklet, men selv etter dette viser forskerne til at de i praksis fortsatt ble ekskludert. De skriver også at «norske rom som overlevde tilintetgjørelsesleirene, ble verken omtalt som ofre eller forfulgte, men kun som en potensiell fremtidig byrde for det norske samfunnet».

Det har åpenbart en stor verdi å skrive norske rom inn i Norgeshistorien. Ikke bare for å forstå vår egen fortid, men også vår samtid. Som forskerne skriver i «Et uønsket folk» er kontinuiteten i fordommene åpenbar. Hatretorikken rammer rom, slik den også rammer andre grupper. Det berettes om diskriminering. Forfatterne avslutter sin beretning slik: «Forestillingene som ledet rom inn i gasskamrene, finnes fortsatt». Det har de nok dessverre rett i. Nettopp derfor er det så viktig at denne historien fortelles.

Les også: Restaurant på Youngstorget må nekte romfolk vann – på nabostedet gir de vann til hunder