De siste årene har det vært en økende debatt om internering av barn i forbindelse med tvangsretur av endelig avviste asylsøkere. I dagens utlendingslov finnes det ingen særskilte regler om varigheten til internering av asylbarn. Dette til forskjell fra strafferetten som forbyr fengsling av barn under 15 år. Dette betyr at barn kan interneres like lenge som voksne etter dagens lovgivning.
Jussformidlingen stiller seg kritisk til den mangelfulle differensieringen mellom voksne og barn. Dagens utlendingslov og regjeringens nye lovforslag, er uklare om grensene for internering av barn. Det er også stilt spørsmål om hvorvidt dagens praksis er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Etter regjeringsskiftet i 2013 ble Politiets Utlendingsenhet pålagt å øke måltallet for antall tvangsreturer av utlendinger uten lovlig opphold, og måltallet har økt med 3.900 siden 2013. I en rapport fra NOAS og Redd Barna publisert tidligere i år, fremgår det at 794 barn har blitt internert på Trandum siden 2013. I 2016 har 13 barn vært innsatt på Trandum i mer enn tre døgn .
Internering er frihetsberøvelse som foretas av myndighetene overfor en person. De internerte på Trandum er endelig avviste asylsøkere som holdes varetektsfengslet i forbindelse med utsendelse. Internering og tvangsutsendelse er utvilsomt en vond opplevelse for den rammede. Dette forsterkes fra et sårbart barn sitt perspektiv, som opplever å se foreldrene sine i en hjelpeløs situasjon. I rapporten utformet av NOAS og Redd Barna fremgår det at tvangsretur har langvarige konsekvenser for barn, ved at de utvikler søvnproblemer, frykt for politiet og endret atferd . Dette støttes videre opp med opplysninger fra Sivilombudsmannens rapport fra 2015 som slår fast at «Utlendingsinternatet fremstår ikke som et egnet sted for barn» og at «miljøet er (…) preget av stress og uro» . I lys av interneringtiltakets skadepotensiale bør man stille seg kritisk til utlendingslovens manglende regulering av asylbarns situasjon.
Norge er bundet av folkerettslige forpliktelser. Grunnloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs barnekonvensjon setter klare begrensninger for frihetsberøvelse av barn. Barnekonvensjonens artikkel 37 b slår fast at barn kun skal frihetsberøves som en siste utvei, og for kortest mulig tid. Videre har FNs barnekomité påpekt at fengsling av barn i forbindelse med utlendingskontroll, aldri er til barnets beste. FNs barnekonvensjon er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven, og denne gis forrang fremfor utlendingsloven. I dag blir barn internert i tråd med det generelle utlendingsvilkåret i utlendingslovens § 106 . En viktig målsetting til FNs barnekonvensjon er å behandle barn som selvstendige rettssubjekt, med egne juridiske rettigheter. Slik utlendingsloven er utformet i dag er ikke dette tilfelle. Norske myndigheters internering av 794 barn er etter Barnekonvensjonen 794 barn for mange.
Borgarting lagmannsrett kom i vår frem til at staten ulovlig hadde fengslet en utenlandsk familie med barn under 15 år på Trandum, og ble pliktet til å betale erstatning. Familien hadde vært internert i 20 dager. Det ble konstatert brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs barnekonvensjon. Lagmannsretten understreker at fengsling av barn er aller siste utvei, og fengslingsvilkåret «tvingende nødvendig» skal praktiseres strengt.
I april 2017 kom Justis- og beredskapsdepartementet med forslag til endring i utlendingsloven. Gjennom sitt forslag fremmer regjeringen at internering bare skal kunne gjelde for tre døgn, med mulighet til å forlenge tre nye døgn. Videre vil regjeringen åpne for fortsatt internering dersom en «annen særlig» grunn tilsier det. Det foreslås altså ingen maksgrense for hvor lenge et barn kan holdes internert.
Jussformidlingen er av den oppfatning at utlendingsloven skal angi en absolutt grense for hvor lenge et barn kan interneres. På den måten tar lovgiver et klart standpunkt om at det ikke rettmessig skal være mulig å internere barn over flere dager.
Sammenligner vi oss med andre land i Europa, ser vi at både Sverige, Nederland og Storbritannia har lovfestet korte maksgrenser for internering av barn . Storbritannia vedtok i 2010 en egen veilednings- og returprosess for utreisepliktige familier. Rapporten fra NOAS og Redd Barna fremholder at dette er praksis Norge bør se hen til, og Jussformidlingen stiller seg også positiv til dette. Formålet med prosessen er å sikre mildere tvangsretur for barnefamilier og i størst mulig grad ivareta hensynet til barnets beste. Storbritannia praktiserer i dag assistert retur gjennom veiledning i tvangsreturprosessen. Det tilstrebes at familier sendes ut av landet ved hjelp av retursamtaler og oppfølging ved bestilling av returreise, og at internering er siste utvei.
Ettersom norske myndigheter har et ansvar for å sikre barns rettigheter, og fordi hensynet til barnets beste er et hensyn som faktisk skal ivaretas under tvangsreturnering, mener Jussformidlingen at det er på tide at utlendingsloven regulerer internering på en mer barnesensitiv måte, med en absolutt maksgrense. Dette vil også vise at vi tar våre folkerettslige forpliktelser om å sikre barns rettigheter på alvor.