Vår Blade Runner-verden

Da jeg var ung i Paris så vennene mine og jeg «Blade Runner» utallige ganger på VHS. Å se filmen så ofte var et slags ritual for oss fans. Både gutter og jenter ble inspirert av skuespillernes utseende i valg av klær og hårklipp. For de fleste var «Blade Runner» mer en livsstil enn en film. For meg var det et vindu til framtida.

På bursdagen min så jeg oppfølgeren «Blade Runner 2049» på Drammen Kino. Denne lørdagen i oktober var kinosalen trekvart-full, med et hovedsakelig mannlig publikum av ungdomsgrupper, fedre med sine sønner, samt noen par. I likhet med publikum i Drammen, er den nye «Blade Runner» filmen intergenerasjonell, med familie og formering i sentrum av plottet. Det er utmerket underholdning, med lange meditative sekvenser ispedd ultravoldelige actionscener som finner sted i ypperlig fremstilte landskap og bygninger og med sofistikert belysning.

«Hva er virkeligheten?» og «Hva utgjør det autentiske mennesket?» er de to spørsmålene som fascinerte forfatter Philip K. Dick, som skrev den originale historien. Den canadiske regissøren Denis Villeneuve besvarer dem gjennom temaer som minne og hukommelse, begge delere allestedsnærværende i «Blade Runner 2049». Konstant K, en lydig replikant som jakter ulydige replikanter, lurer på om hans barndomsminner er ekte og i så fall, om de er hans eller noen andres.

Joi, hans virtuelle kjæreste, mener at hvis minnene til K er autentiske, betyr det at han er «født, ikke laget» – og derfor «spesiell»: et vesen med sjel. Hans metafysikk- og politiundersøkelser setter ham på sporet av «minnemakeren» Ana Stelline og eks-politimannen Rick Deckard, som bor langt fra mennesker og kun omgås hunden sin, holografiske spøkelser av tidligere stjerner (Elvis, Marilyn Monroe, Sinatra) og minner om hans elskede Rachael.

Da filmen «Blade Runner» kom for 35 år siden, var mange av de teknologiske nyvinningene i filmen ren science fiction: flygende biler, bruk av gigantiske hologrammer som reklame, intelligente androider (eller replikanter, som de kalles i filmen). Replikantene lignet mennesker så mye at spesialiserte politimenn brukte psykofysiologiske tester for å skille dem fra hverandre.

Verdenen som Ridley Scott ga oss var både realistisk og fantastisk, et øyeblikksbilde av en troverdig, men fjern fremtid. Den var som en drøm, fascinerende og attraktiv, men med noe litt skummelt – som i de beste episodene i «Black Mirror»-serien. Men vi beroliget oss selv raskt med at alt dette var langt fra virkeligheten. Tross alt spilte jo ikke filmens handling seg ut i 1982, året den kom ut, men i 2019 – eller sett med våre nåtidsøyne: så å si i morgen.

I 2017 kommer «Blade Runner 2049» ut i en helt annen kontekst, hvor den teknologiske virkeligheten langt på vei har oppfylt fiksjonen. Droner brukes av flere bedrifter. Biler og fly uten piloter kommer snart. Hologrammer kommer til å bli like utbredt som utvidet virkelighet (AR eller Augmented Reality) – tilgjengelig i nye smarttelefoner annonsert denne måneden fra både Apple, Google og Samsung.

All denne enestående fremgangen skylder vi kunstig intelligens og kunstige nevrale nettverk, som gjør det mulig for datamaskiner og roboter å huske og lære som mennesker. Og det er den akselererte utviklingen av denne teknologien som gjør det mulig for bedrifter som Google, Facebook, Apple eller Tesla å forandre vårt dagligliv og etter hvert gjør det ugjenkjennelig.

Kunstig intelligens har drevet oss inn i «Blade Runner»-verdenen uten at vi har skjønt det. Sakte i begynnelsen, og siden raskere og raskere, har nevrale nettverk og algoritmer for «dyp læring» gitt opphav til håp og frykt som i går virket ubegrunnet. I dag er det ikke bare drømmere, filosofer og science-fiction-forfattere som snakker offentlig om kunstig intelligens. Disse visjonene blir nå videreformidlet av politiske ledere som Vladimir Putin og gründere som Tesla-sjef Elon Musk, som mener at kunstig intelligens vil være nøkkelen til den tredje verdenskrig.

Å leve i vår teknologisk avanserte verden gjør det vanskelig for science fiction å overraske og forbløffe oss. Hvordan kan science fiction spille sin rolle som visjonær kunst, når teknologien allerede er så gjennomgripende i virkeligheten og bestemmer de største bedriftenes økonomiske suksess?

Google har nettopp kunngjort to funn: DeepMinds kunstige intelligenssystem kan nå programmere nye kunstige intelligenssystemer, uten menneskelig innblanding. I tillegg har dataspillet AlphaGo Zero, den nye versjonen av AlphaGo som Googles DeepMind i London har utviklet, ikke bare beseiret de beste spillerne på planeten, men også den tidligere generasjonen av kunstige spillere (AlphaGo Lee). Systemet har oppnådd dette ved å finne fram til strategier ukjent for de beste menneskelige ekspertene.

I motsetning til den første «Blade Runner» tar oppfølgeren oss ikke til en fjern framtid, men i en allegori til nåtiden. Og den neste «Blade Runner»- filmen kan kanskje overraske oss som den første skrevet ved hjelp av kunstig intelligens.