Debatt

Et forsøk på å oppdra elsyklister og de andre sykkeltullingene

Sykkelhaterne er kategorisert i kommentarfeltenes høyre grøftekant, men er det reaksjonært å bli forbannet på livsfarlige syklister?

SYKKELHVERDAG: En elsyklist og en treningssyklist passerer hverandre harmløst, men den nye sykkelvirkeligheten er preget av tullinger. FOTO: BERIT ROALD/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har tatt klimaformaningene så alvorlig at dieselbilen er byttet ut med elbil, jobbreisen min er å gå halvannen kilometer til og fra– og fram til et irriterende tyveri var jeg eier av en terrengsykkel som i sin tid var ganske fancy. En stund tilpasset jeg jobbgåingen min til «Politisk kvarter» på P2, som nesten på minuttet var tilpasset avstanden hjemmefra til Mediegården i Stavanger sentrum.

Jeg kuttet ut radiolytting mens jeg går tidligere i høst. Etter å ha blitt sneiet av en syklist to morgener på rad like ved Stavangers rådhus (det er malt opp et sykkelfelt like ved, men pytt sann!), forsøkt skvist opp til statuen av Alexander L. Kielland og vært vitne til syklister som i stor fart krysser fotgjengerfelt og har et Kristoff-uttrykk i ansiktet på oppløpet forbi Domkirken, gjelder det å skjerpe sansene. Fordommene mine er i utgangspunktet anekdotisk baserte og retter seg primært mot elsyklistene.

Fordelen med kondomdraktkledde treningssyklister i de vanskelige 40-årene er sykkelkompetansen deres. De kan sykle, de vet å beregne bremselengde og de forstår at tempoet av og til må ned. De ikke-elektriske transportsyklistenes atferd på fortauer der de sneier oss fotgjengere, har vært irriterende, men ikke nødvendigvis livsfarlig. Forverringen kom med elsyklistene. Syklene er tyngre, raskere og bemannes gjerne av velmenende mennesker som har konvertert fra bil til elsykkel uten omveien rundt tråsykkel.

Israel har de samme elsykkelreglene som Norge, og i mangel av norsk skadestatistikk går det an å kikke på senter for trauma- og akuttmedisin ved Gertner-instituttet og universitetet i Tel Aviv. I studien som strekker seg fra januar 2013 til desember 2015, heter det at skadde i forbindelse med elsykkel-ulykker får langt større skader enn i ulykker der vanlige sykler er involvert. Av ulykker som inkluderer syklister og fotgjengere, var elsykler involvert i 91 prosent av tilfellene. Elsykkelulykkene økte fra 0,3 prosent av alle trafikkulykker første kvartal 2013, til 5,5 prosent i fjerde kvartal 2015. Skadene er alvorligere, fotgjengerne som treffes får oftere skader i hode, ansikt og nakke og risikerer sykehusopphold. Elsyklistenes hastighet gir også flere sammenstøt med bilister, ofte fordi sistnevnte blir overrasket over at noe som ser ut som en vanlig sykkel beveger seg mye fortere.

Kritikk mot de syklende har vært en no go-sone for mange av oss. Sykkelhaterne har vært like de andre haterne der ute på nettet, og det har vært for mange tilfeller der syklister er  fritt vilt for bilister. Vi må likevel ta debatten, som det heter.  Innen 2023 skal sykkelandelen dobles til åtte prosent, det skal bygges 75 mil med gang- og sykkelanlegg, og det brukes 1,3 milliarder kroner på sykkelstamvei mellom Stavanger og Sandnes. Fornuftige tiltak for å nå klimamålene, bedre folkehelsen og tynne ut biltrafikken, men hva med syklistenes atferd,  og spesielt de elektrifisertes? Bilister er oppdratt til å kjøre defensivt og stoppe for fotgjengere, så hvorfor dette anarkiet blant syklistene?

Det begynner som så mye annet i skolen. I min skolekrets får ikke barna sykle til skolen før de er 12 år – hovedsakelig fordi det er så mange foreldre som kjører barna sine til skolen i bil fordi sykling ikke er lov. Det er flere Catch 22-tilfeller og logiske hull i den norske sykkelvirkeligheten, som at parkerte biler i sykkelfelt fører til at syklistene for sin sikkerhets skyld sykler på fortauene, der de utsetter fotgjengerne for fare. Den dødelige miksen av trafikantgrupper – oftest representert ved syklister og elsyklister som mener de har rettighetene til bilister og fotgjengere på én gang – er uforståelig i regelstyrte Norge. Er det angsten for å støte andre som gjør at vi ikke snakker hardt til sykkeltullingene? Er vi mer opptatt av egne rettigheter enn reglene som er til fellesskapets beste?

– Det dreier seg om atferd, sa Aletta Koster, direktør for Dutch Cycling Embassy da Dag og Tid intervjuet henne i 2014. Nederland er byplanleggernes drømmesamfunn, og det tenkes sykkel hver gang noen begynner å lage en plan. Det er knapt en millimeter av Amsterdam som ikke er planlagt, mens en viltvoksende by som Stavanger stort sett er regulert av bybranner. Nederlenderne har strenge restriksjoner mot kjøpesentre og andre utbygginger som krever bilbruk, men sykkelkulturen er viktigst, mener Koster. Sykkelopplæring på skolen er obligatorisk i Nederland – elevene blir eksaminerte i trafikkregler og må avlegge praktiske prøver.

Det er bra å satse på sykkelveier som er sammenhengende, skille biler fra sykler, fotgjengere fra syklister, men selv om sykkeltullingenes atferd ikke lar seg tallfeste, bør sykkeloppdragelse være like naturlig som sykkelveier, sykkelhjelmer og elsykler. Det er vel ikke reaksjonært å påpeke at til og med de miljøvennligste blant oss må oppføre seg?

Mer fra: Debatt