Debatt

I seng med Tusvik og Tønne

Hvem skulle trodd at pung, rassefjas og gullkuk var redningen?

PODCAST: Komikerne Sigrid Bonde Tusvik (t.v.) og Lisa Tønne hylles for å levere ordentlig  medisin i sin ukentlige podcast. FOTO: MARIT HOMMEDAL/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Klokken er 03.45 og jeg får ikke sove. Jeg har begynt på ny medisin, som herjer med hodet og tankene. Den bedøver heldigvis smertene, men den gjør meg også nummen og rar, jeg føler meg som en grønnsak. Når jeg ligger som dette, midt på natten, spinner tankene fort i negativ retning, unødvendige mørke tanker kommer ofte på besøk, kommer dette til å gå bra? Er jeg fortsatt den samme når dette er over? Vil det noen gang gå over? Når disse tankene kommer, vet jeg at det eneste rette er å sette på en episode med Tøssmusa og Tønnemor.

I juni i år ble jeg syk. Over natten ble jeg angrepet av et aggressivt virus som skulle lenke meg til sengen de neste månedene. Synet forsvant i perioder, balansen forsvant, hodet svartnet i smerter, feberen kom og gikk, magen vrengte seg daglig. Plutselig bestod hverdagen av leger, venting, tester, venting, sprøyter, sykehus og mer venting. Når alt man klarer er å ligge i sengen og se opp i taket, føles dagene uendelig lange. TV, Netflix og bøker var utelukket, besøk av familie og venner kunne gå bra av og til, men endte alltid med større smerter. Podcast med lukkede øyne ble ofte redningen for de mange, lange timene. Nærmere bestemt Tusvik og Tønne sin podcast.

En dag jeg lå alene på rommet, tok smertene tak foran og bak i hodet, det føltes som om hodet skulle eksplodere om jeg beveget meg, så jeg lå helt stille og holdt hodet fast. Jeg var redd, det gjorde vondt, men jeg visste at det ville gå over om en stund, så jeg forsøkte å heller fokusere på Lisa som fortalte om da hun ufrivillig måtte stå i kiosken og regne ut pølse pluss kaffe under sønnens håndballkamp, etterfulgt av en forbanna Sigrid som kjeftet på mannen sin for glemt nedtrekk av nr to på do. Det føles ganske absurd å være redd, å ha det vondt, og samtidig le. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg faktisk ikke våkner opp i morgen, hvis disse smertene er et tegn på at nå er det over, så håper jeg de finner ut at det var Sigrid og Lisa jeg hørte på, at de var her med meg, at de fikk meg til le.

Noen uker senere er det mandag, gardinene er for, og jeg tenkte for første gang under sykdomsperioden at nå har jeg faktisk ingen grunn til å stå opp. Det er en veldig skummel tanke for en 27 år gammel jente, som bare noen måneder tidligere elsket å stå opp, elsket å gå på jobb, som hadde så mye å glede seg over hver eneste dag, plutselig var jeg bare en kropp med smerter, så nummen og likegyldig, jeg kan ikke planlegge noe for kroppen blir ikke med på det, jeg vil ikke snakke med noen, møte noen, det går jo ikke uansett, hva er vitsen? Jeg setter på en ny podcast, Lisa forteller en drøy historie om seg selv, historien avsluttes med at hun høylytt slår i bordet og sier at det alltid vil gå bra til slutt, men man må tåle å stå i det, stå i drittfølelsene, det er dette som er livet, det er dette som er lærdom, du kommer deg ut på andre siden, hun lover, kom igjen, sier hun. Jeg står opp, pusser tennene, prøver å gå utenfor leiligheten, prøver å tenke på hvor heldig jeg er som kan reise meg fra sengen i det hele tatt, sånn var det jo ikke for noen uker siden. Det ender i en 15 minutter lang gåtur med pod på øret, det er ikke langt, det gjør vondt, men det føles som å vinne i lotto.

Jeg har hatt mange lignende situasjoner de siste månedene, når alt virker tungt og vondt, så vondt at du ikke orker å snakke med familie, kjæreste eller venner, da er det Lisa og Sigrid jeg har orket å henge med. Jeg er takknemlig, jeg vet at jeg er heldig, viruset og smertene vil forsvinne, det vil ta tid, men legene mener det går riktig vei. Dagene er ofte fylt med to store steg frem, og to store steg tilbake. I denne tilstanden er oppturene mange, og nedturene like mange. Om ikke annet gir tilstanden rom for refleksjon. Jeg var ikke sikker på hvor jeg ville med denne teksten da jeg startet å skrive den, men nå som jeg sitter her og kjenner på en enorm takknemlighet, skjønner jeg at den er en hyllest til Sigrid og Lisa. Takk for at dere jobber hardt hver eneste uke for å levere ekte fjas uten filter, for at dere deler kriser og gleder, for at dere lærer oss å se verden som den er, at det ikke alltid er så farlig som man tror, at man kan le selv om det ikke er passende for situasjonen, at det alltid vil gå bra.

Jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å føle det på denne måten, at tirsdagen er ukas høydepunkt, at dere på en og samme tid er som skolerådgiveren uten den svette praten, psykologen uten den overfladiske medlidenheten, legen som alltid gir riktig medisin, komikeren som får salen til å hyle av latter, og ikke minst den ene, viktige læreren som igjen og igjen minner oss på hvor hinsides privilegert vi er i dette landet.

Eg takkar dokkar!