Innlegget er skrevet i samarbeid med Lan Marie Nguyen Berg, byråd for miljø og samferdsel i Oslo kommune
Valgkampen har handlet om distriktsopprør mot hovedstaden. Men også i byen har det skjedd et opprør. Flertallet har protestert mot en usosial og treig politikk som har kommet de velstående mest til gode, skadet folks helse og opprettholdt store forskjeller. 18 års borgerlig styre ble i 2015 erstattet med et grønt og rødt byråd med langt større ambisjoner for byen vår.
Også i stortingsvalget viste resultatet flertall i befolkningen for byrådet og støttepartiene. Innbyggerne vil ha mer, og det får de: Det nye Oslo-budsjettet viser hvor stor effekt det har å stemme for partier med hjerte for hele byen, som tør å omfavne det 21. århundrets byutvikling, og ikke henger igjen i 50-tallets løsninger.
Nordmenn er ikke noe urbant folkeslag. Det peneste mange kan si om hovedstaden vår, er at det er lett å komme seg ut i marka. Kanskje er det ikke rart at Pushwagner har blitt folkekjær. Han skildrer moderne, urbane mareritt: et liv isolert i bokser. Striglet og ensomt, og uten annet mål enn å jobbe og forbruke.
Og skrekkeksemplene finnes der ute: byer der de velstående flytter ut i velstående forsteder, mens de fattige får stadig dårligere tjenester og mer utrygge liv i ugjestmilde, forurensede og utrygge bysentrum.
Men slik trenger naturligvis ikke livet i byen å være. Stadig flere strømmer til byen, og stadig flere ønsker å bli boende her, oppdra barn, være del av lokalmiljøet og være på hils med naboen. De vil danse, vår jobb er å bygge dansegulvet.
Den viktigste nøkkelen er å tørre å prioritere. Når politikere er redde for å drive politikk, overlates utviklingen av byen til andre. Da er det de med tykkest lommebok som får mest å si. Da får SUV-en bedre plass enn sykkelen. Boliger bygges på utbyggerens, ikke innbyggernes premisser. Kulturtilbudet blir best for de med mest penger til å betale, og fellesområdene blir utformet etter næringslivet, ikke befolkningens behov.
Og prioriteringer trengs. Trafikken i Oslo har lenge vokst. Bilpendlere stjeler plass som kunne vært brukt til bedre ting: til kollektivtransport, til sykkelveier, lekeplasser, uteservering eller trygge skoleveier. I mange år har Oslos politikere vært redde for å gjøre endringer. Sykkelveier har stått ubygde, lufta har vært så forurenset på vinteren at barn og syke har blitt bedt om å holde seg inne, i strid med loven.
Det er denne utviklingen vi har blitt valgt til å snu. Byrådet har turt å prioritere. Vi fjerner parkeringsplasser, vi innfører rushtidsavgift, vi bygger sykkelveier og legger gatene til rette for folk, ikke bare biler.
Og det får effekt. 2016 var det første året der flertallet av reisene i Oslo foregikk med kollektivtransport. På dette området er Oslo i tet. Veksten har fortsatt i rekordfart. Første halvår i 2017 økte passasjertallet med 7 % i Oslo. Vi har endelig sikret finansiering til de største utbyggingene, som ny sentrumstunnel på T-banen (med mulighet for stasjon på Grünerløkka og Bislett), Fornebubane, nye trikker og oppgradering av trikkenettet, bane i Groruddalen og på Nedre Romerike. Både bilister og kollektivreisende tar sin del av regningen, sammen med staten.
Boutgifter og lav kvalitet på boliger har også gjort det lite attraktivt å bo i byen. Byutviklingen har vært preget av at utbyggerne, ikke innbyggerne, har fått bestemme. Boligprisveksten har gitt mange nye boligområder med mørke byrom, lite uteareal og trange, overprisede leiligheter. En av «avskjedsgavene» fra det borgerlige byrådet har vært en kommuneplan som legger opp til utbyggerstyrt fortetting i byen, uten krav om helhetlig planlegging. Fortetting kan bety bedre utnyttelse av begrenset plass, men også ødeleggelse av grøntområder og bevaringsverdig småhusbebyggelse.
De borgerlige partiene raser nå mot sin egen plan, fordi de gjorde en for dårlig jobb med demokratisk medvirkning. Heldigvis gjennomføres nå den grundigste demokratiske prosessen som noen gang er gjennomført for en kommuneplan i Oslo. Det setter en ny standard. Fordi vi har et byråd som ikke er redde for å stille krav til utbyggerne, og sette innbyggernes egne behov i høysetet. Det betyr at vi vil ha mer byplanlegging inn i styringen av byen, gjennom å sette av ressurser til områdeplanlegging.
Det er få kommuner i Norge som har så synlige økonomiske og sosiale forskjeller som Oslo. Her finner vi de høyeste konsentrasjonene av barnefattigdom, og noen av de rikeste nabolagene i landet. Forskjellene synes både i gatebildet og på statistikken. Lavere levealder, høyere arbeidsledighet og større problemer med kriminalitet og rusproblemer preger de mest utsatte delene av Oslo. Derfor satser vi på å løfte de mest utsatte delene av byen. En moderat eiendomsskatt som treffer de aller dyreste boligene, bidrar til å gjøre det lettere å bekjempe fattigdom, ulikhet og andre problemer.
Det gir flere barnehager, gratis aktivitetsskole til utsatte bydeler, bedre kulturtilbud, uansett størrelsen på lommeboka, og et tryggere lokalmiljø. Nå tredobler Oslo innsatsen på Mortensrud, Holmlia og andre utsatte områder i Oslo sør, og fortsetter satsinga i Groruddalen, på Tøyen og på Grønland. Dette er gode investeringer i framtida. Alle skal ha like gode muligheter, enten de vokser opp på Holmenkollen eller på Holmlia.
I tillegg ruster vi opp velferdstjenestene. 3.000 nye barnehageplasser gjør hverdagen enklere for småbarnsforeldre. 500 nye ansatte i hjemmepleien gjør livet bedre for de eldre. Oslo er en by å bo i hele livet.
Det som skjer i Oslo er ikke unikt. Over hele verden skjer den samme utviklingen. Innbyggerne tar byene tilbake. Vi lar oss inspirere av politikere som gjennomfører de samme tiltakene i Milano, Paris, Barcelona, Amsterdam, Stockholm, New York og andre store byer. Utfordringene er ofte de samme. I alle disse byene har innbyggerne valgt politikere som tør å ta de tøffe valgene som må til for å sikre fullverdige liv.
Vårt byråd tør å prioritere, og vi tør å gjennomføre tiltak som lenge har blitt liggende i skuffen. Det skaper en mer levende, tryggere og mer rettferdig by. Opprøret mot en altfor passiv bypolitikk er bare så vidt i gang.